De har mistet landet sitt, men funnet Jesus

Nå skjer det. I Syria og nabolandene. Muslimer på flukt kommer til tro på Jesus.

Jeg sitter i en kirke iLibanon, og jeg sitter trangt. Det er søndag morgen. Gudstjenesten har ennå ikke begynt, men kirken er stappfull.

Forsiktig snur jeg hodet til høyre og venstre. Jeg vil jo ikke stirre, men det er vanskelig å la være. Rundt meg ser jeg i hvert fall 16 kvinner med hijab. Vrir jeg hodet enda litt mer, kan jeg telle flere.

Dette var en helt alminnelig libanesisk menighet med et stabilt antall medlemmer i årevis. Så, plutselig, begynte tallet å stige. De må ha flere gudstjenester hver uke for å få plass til alle, men kirken har fremdeles samme antall libanesiske medlemmer. Resten er syriske flyktninger. De fleste har muslimsk bakgrunn.

Fra stengt til vidåpent

La meg gå tilbake et par dager, til en kafé i sentrum avBeirut. Lokalet er lite og beskjedent, men det er høyt elsket av folk som liker foul, en rett med store, syriske bønner.

På andre siden av bordet sitter en mann som har drevet gateevangelisering i Libanon i 35 år. Øynene lyser av begeistring.

– Jeg har aldri sett maken til det som skjer nå. Gud åpner menneskers hjerter, sier han.

LES OGSÅ:Få konvertitter får bli

De første årene var det svært vanskelig å få muslimer i tale.

– Hvis jeg snakket med 500 muslimer, var kanskje en eller to interessert i å høre evangeliet, sier han.

Evangelisering blant muslimer var svært kontroversielt. Å bli motarbeidet ble en vane. Som den gangen han hadde delt ut pakker med Lukas-evangeliet og kristne kassetter i en muslimsk boligblokk, og de religiøse lederne samme dag samlet inn alt sammen og brente det. Da han kom tilbake neste dag, ble han møtt med hånlatter.

Evangelisten valgte, da som ellers, å være optimist. Uten denne livsholdningen ville han aldri ha overlevd i denne tjenesten i så mange år.

– Jeg spurte om de hadde talt pakkene før de brente dem. Det var jo ikke sikkert at de hadde klart å samle inn alle. For meg var det verd strevet hvis én leilighet hadde fått beholde pakken.

Andre ganger satte evangeliseringsarbeidet ham i direkte livsfare. Han opplevde at sikkerhetspolitiet tryglet ham om å stoppe, eller i hvert fall holde seg unna visse, eksplosive områder. En gang ble huset hans angrepet og en medarbeider drept.

Likevel har den godt voksne evangelisten fortsatt. Nå ser han fruktene av arbeidet på en måte han aldri trodde han skulle oppleve.

Evangelisten Khomeini

– Forandringen kom med krigen iSyria, sier han. Så stopper han opp og tenker seg om en liten stund.

– Nei, vet du, egentlig tror jeg at endringen kom med revolusjonen iIran i 1979.

Det var der de første frøene ble sådd, til en holdningsendring til kristen tro blant verdens muslimer.

– Før revolusjonen hadde nesten hvert eneste hus i Iran fått besøk av evangelister med kassetter og bibler. De møtte null respons. Men da revolusjonen startet og blodet fløt i gatene, ble noe forandret. Khomeini ble selv det beste verktøy for evangelisering i Iran.

LES MER:Vil hjelpe konvertitter til å leve som kristne

Nå mener han at det er det samme som skjer i Syria. Fanatismen åpner folks øyne for hva islam egentlig står for. Han har ikke tall på hvor mange muslimer han har sett bli kristne. Mange sier at de aldri ville fått høre evangeliet hvis det ikke hadde vært for krigen.

I frontlinjen

Så sitter jeg altså her, midt i vekkelsen, i en tradisjonell kirke med glassmalerier og et stort kors i fronten, omgitt av muslimer som søker Jesus. Her er unge og gamle, kvinner og menn. Noen av kvinnene er helt svartkledd, andre har fargerike skaut. Jeg fryder meg. For noen bilder det hadde blitt, hvis jeg hadde fått lov til å fotografere. Men før jeg fikk lov å slippe inn i kirken, måtte jeg love på tro og ære ikke å ta et eneste bilde.

– Kirkene i Libanon arbeider i frontlinjen. Vi er forsiktige, men ikke redde, sier en ung kvinne, som forklaring på den strenge fotopraksisen.

Det er ikke bare kontroversielt å forkynne evangeliet til muslimer. Det er farlig. Både for de søkende muslimene og for kirken. De er redde for at det en dag skal smelle. At radikale krefter skal gå til angrep. Derfor settes sikkerheten i høysetet. Og derfor uttaler kildene i denne artikkelen seg anonymt.

Blir værende

De som vil hindre muslimer i å oppsøke kirkene, skal imidlertid få en krevende jobb. Det er ikke bare i denne kirken det er fullt. Slik er det over alt i hele Libanon, får jeg høre.

En lærer forteller at han og kona er de eneste som har kristen bakgrunn i huskirken de leder. De rundt 40 andre som kommer hver søndag, har muslimsk bakgrunn, alle som en.

Også i Syria er kirkene fulle, rapporterer en kirkeleder.

– De er fulle av mennesker fra alle mulige trossamfunn. En kirke sør i landet er for eksempel full av drusere.

– Der kirkene er villige til å holde dørene åpne, kommer det folk for å be, sier han og forteller at de kjente versene fra Matteus 25 er blitt veldig alvorlige for mange kristne, både i og utenfor Syria:

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».

– Mange flyktninger kommer til kirkene for å få hjelp, men så blir de værende, sier han.

Frustrasjon og mirakler

At muslimer har søkt til kirkene for å få hjelp, har skjedd i århundrer. De har ikke blitt kristne av den grunn. Hva er annerledes nå?

– Folk er desillusjonert. Dette gjør at noen blir ateister og andre blir radikale muslimer, men mellom disse ytterpunktene finnes en stor gruppe mennesker som stiller spørsmål og søker etter svar, sier kirkelederen.

– Svært mange av de som sier at de vil følge Jesus har også hatt drømmer eller syner.

Kirkelederen har talt til grupper av konvertitter og spurt hvor mange som hadde hatt drømmer. Nesten alle rakte opp hånden.

– Midt i alt det forferdelige mennesker steller i stand, gjør Gud fantastiske ting, sier han, og nevner en hendelse fra Bekaadalen, der en muslimsk familie ble invitert til å studere Bibelen. Da det viste seg at kona i familien var døv, fikk hun forbønn og hørselen kom tilbake.

– Mirakler skjer hele tiden. Det gjør at folk blir nysgjerrige og begynner å stille spørsmål.

– Dessuten er folk sultne på Bibelen. Når en leser Koranen får en ikke et sant bilde av Jesus. Jeg tror at Gud leder folk til å søke ham.

Godt nytt

At muslimer blir kristne, skyldes ikke minst at konvertitter vitner for venner og familie. Og nettopp denne søndagen da Dagen er på gudstjeneste, er temaet for prestens tale å dele evangeliet med andre.

Han tar utgangspunkt i 1. Peter 3. Så snakker han om å være villig til å lide for det som er rett, og om fem prinsipper for å dele evangeliet effektivt:

Det handler om ikke å være redd, men å sette sin lit til Herren. Om alltid å være klar til å svare når noen spør, men å passe på å svare med ydmykhet. Videre handler det om å frykte Herren - for jo større gudsfrykten er, jo mindre blir menneskefrykten. Og til slutt understreker presten viktigheten av å leve et hellig liv.

– La Gud få lov å arbeide med personligheten din, for når oppførselen din blir forandret, blir det et vitnesbyrd for andre, avslutter han.

Sprer håp

En av kvinnene i kirken er «Betty», en syrisk kvinne som flyktet fra krigen med ektemannen og to døtre. Venner inviterte henne med til kirken, og nå kommer den lille familien regelmessig.

Betty er kjent som kvinnen som alltid gråter på gudstjenestene. Hun er den første som går frem til forbønn når invitasjonen blir gitt. Det er datteren, som fremdeles bare er baby, som er grunnen til Bettys sorg. Den vesle jenta trengte en enkel øyeoperasjon mens de ennå var i Syria, men operasjonen gikk fryktelig galt.

Å være flyktning i Libanon er livet hardt, både følelsesmessig og økonomisk, men libanesiske leger har sagt at det er mulig at barnet kan bli bra igjen, hvis hun får en ny operasjon.

I kirken møtte Betty og familien en Gud som trøster og forsørger fra dag til dag. Til tross for problemene sine er de til stor velsignelse for andre flyktningfamilier fordi de ikke kan la være å snakke om håpet de har funnet i Kristus. Slik sprer de gode nyhetene seg.

Mulighetenes vindu

Gudstjenesten er over. Kirken tømmes og gjøres klar til neste møte. På en krakk i søndagsskoleavdelingen sitter en ung kvinne og snakker om hvordan flyktningstrømmen har snudd menighetslivet på hodet. Vi har søkt hit for å få ørens lyd i folkevrimmelen.

– Vi opplever et mulighetenes vindu, akkurat nå. Som kristne må vi gjøre alt vi kan før vinduet lukkes, sier kvinnen, som er kommunikasjonsleder i kirken.

Hun forklarer hva hun mener:

– Flyktningene er her i Libanon en liten stund, før de drar hjem eller reiser videre. Mens de er her, har libanesiske kristne en gyllen mulighet til å nå dem, fordi vi snakker samme språk og kommer fra samme kultur som dem.

Hun forteller at flyktninger kommer til kirken for å søke hjelp, eller fordi de er invitert av venner.

– Når de møtes av mennesker som viser praktisk kjærlighet, som lytter til dem og ber for behovene deres, føler de Guds kjærlighet. Da åpnes hjertene og vi får anledning til å dele troen. Noen tar i mot med det samme, andre stiller spørsmål og vil vite mer. Ofte blir kvinnene kristne først. Mennene kommer etter. De er hardere. Vi ser gjerne at ektemenn kommer til tro gjennom konas vitnesbyrd.

Hun minner om at flyktningene kommer fra en fellesskapskultur der familien tradisjonelt har stor innflytelse på enkeltmenneskenes valg. Tanter, onkler og besteforeldre vil alle ha et ord med i laget. Som flyktninger i et fremmed land må mange nå stå på egne ben for første gang. Dette er krevende, men gir også en ny frihet.

– De kan utforske ting og tenke selv, på en helt annen måte enn før. Ja, noen sier det så sterkt som at krigen har vært en velsignelse, fordi de fant Jesus.

– Hvilke reaksjoner møter de?

– Noen opplever forfølgelse. De får telefoner fra slektninger andre steder. Samtidig ser vi at Gud arbeider gjennom familiene. Det er umulig å kontrollere hva han gjør.

– Dette er vekkelse, sier hun og smiler. – Det er unikt. Det er et privilegium å få være en del av det.

Elsker Jesus

Vekkelse er hardt arbeid. Ledelsen i kirken har bedt medlemmene om å brette opp ermene og trå til for å hjelpe flyktningene. Alle nyomvendte får tildelt en mentor som følger dem opp i smågrupper med tre til fem medlemmer. Her får de hjelp til å vokse i troen og leve som kristne. Satsingen krever et stort apparat av frivillige.

– Gud arbeider i menneskers liv. Vi høster bare fruktene av dette og prøver så godt vi kan å være trofaste og lydige.

Den unge kvinnen håper at erfaringene fra Libanon kan være til hjelp for kirker i Europa, slik at det blir lettere å ta kontakt med muslimske flyktninger.

– Jeg ber om at vi skal kunne være en velsignelse og en bro, sier kvinnen, som tror det må tenkes nytt både om kirke og misjon i møte med flyktningene.

– Mange av dem vet ikke hva en kirke er for noe. De vet bare at de elsker Jesus og vil følge ham.