Ny prestefamilie på plass i Tel Aviv

Ekteparet Marit og Bradley Long møttes i Israel for snart 16 år siden. Nå er de tilbake som prestepar i Immanuelkirken i Tel Aviv.

– Dette er kroppen og blodet til Jesus Messias, sier den finske presten Jari Honkakari og deler ut nattverd til de frammøtte i Immanuelkirken, sør i Tel Aviv-Jaffa.

På alteret er menoraen, den syvarmede lysestaken, tent. En bibel er oppslått og en potteplante frisker opp i den hvitmalte og enkelt innredete kirken. Kirken, som stadig får besøk av nordmenn som besøker Israel, har i årevis hatt nordisk ledelse. Snart skal den for første gang på lenge, kanskje noensinne, få en engelsk hovedprest.

– Vi hadde en anglikansk prest en gang, men han var ikke offisielt innsatt, sier Juan Onasiss, en eldre jøde fra Uruguay som har tjent i Immanuelkirken i 36 år som besøksansvarlig og organist.

Trives i Tel Aviv

– Israel har alltid vært et spesielt land for oss, sier Bradley (51) og Marit Long (31).

Sammen med tre barn er de på plass i det hellige land for de neste fire årene. De første fem månedene går det mest i et intensivt hebraiskstudium for ekteparet, før Bradley overtar som hovedprest for fullt over nyttår. Imens er det et dansk volontørpar som utfører mange av oppgavene deres.

– Det er gøy, sier Benjamin (10).

– Jeg synes det er veldig fint i Israel, det er veldig varmt, sier Maria Sophia (8).

Hun syntes at første skoledag var litt skummel, helt til hun fikk seg en venn samme dag. Yngstemann Benjamin på to år har begynt i engelsk-hebraisk barnehage. Marits kusine, Silje Grimstad, er au pair og hjelper med å hente og levere barna mens de voksne bakser med språket.

Møttes i Israel

Marit kommer fra Råde i Østfold, Bradley fra byen Kingston-Upon-Thames sørvest for London. Paret møttes første gang i Israel. Han jobbet nesten to år Israel i regi av Ungdom i Oppdrag, blant annet med palestinere.

Marit kom ned for å besøke søsteren som også var der medUngdom i Oppdrag. Der møtte hun Bradley, og resten er historie.

– Vi er en slags brobygger-familie, smiler Bradley.

Marits tre søsken har også giftet seg med utlendinger: den ene med en kristen palestiner, den andre med en messiansk jøde, og den tredje med en rumener.

De to ble til fem og etter hvert ble paret mer engasjert i Israelsmisjonen. For to år siden ble Bradley spurt av generalsekretærRolf Gunnar Heitmann om han kunne tenke seg å bli pastor i Immanuelkirken. Da begynte en prosess med å tenke gjennom alle utfordringer, sikkerhet og å «teste kallet», som de sier. De opplever at et kall til å dra vokste fram.

– Til syvende og sist handlet det om å ha fred og overbevisning om at dette var det vi skulle gjøre nå, sier Marit.

– Israel har vært i hjertet mitt etter jeg bodde her sist, sier Bradley, som opplever at det han har gjort siden har forberedt ham på å komme tilbake - presteutdannelsen i England, mastergrad i kristendom vedMenighetsfakultetet i Oslo, et år med diakoni, samt prestejobbene i England, Nederland og Norge.

Nye oppgaver

Bradley er også utdannet innen kunst. Nå er familien bosatt nær Florentin, et kunstnerstrøk i Tel Aviv han sammenligner med Grünerløkka i Oslo.

– Jeg håper jeg kan bringe den kreative siden inn i menigheten. Kanskje vi kan ha kaféområde, utstillinger og forestillinger i kirka, sier han og ønsker seg en misjonerende kirke i et land med få messianske jøder.

Marit er musikalsk og har erfaring som ungdomsdiakon i Norge.

– Jeg er i en prosess med å bli kjent med menigheten og finne min plass. Jeg tror Gud har en plan med at vi er her, sier hun.

De gleder seg til å ta i mot nordmenn og andre på Israel-besøk de neste fire årene og har allerede møtt et par grupper. Familien setter stor pris på all støtte og forbønn. Videre er de opptatt av å hjelpe kirker i andre land til å forstå og ta imot kristendommens ­jødiske røtter.

– Hvordan ser dere på konflikten mellom palestinerne og israelerne?

– Jeg ønsker ikke å gå inn i politikken, men konflikten er trist og vanskelig. Som pastor vil jeg si at det er viktig å vise kjærlighet til begge folkene, sier Bradley.

Etter endt hebraiskkurs skal Marit jevnlig til Vestbredden for å undervise i engelsk blant palestinere i regi av Israelsmisjonen.

– Vi må være brobyggere, selv om det er vanskelig og det ikke er lette løsninger, sier Bradley.

Familien bærer på en sorg over å ha mistet datteren Rebekka Olivia i mors liv. For snart et år siden døde Marits far etter kreftsykdom. Erfaringene med sorgen tror de gir dem mer ballast i møte med mennesker i livskriser.

– Vi har erfart hvordan det er når livet er svart. Det var tøft, men vi vet hvor godt det er å få hjelp i sorgen, sier Marit.

Ønskes velkommen

Familien ønskes hjertelig velkommen av kirkens stab.

– Jeg og kona mi Lena er glad for at de er her. De er de rette personene og kan bidra med mye, sier Jari Honkakari, som er medpastor ut 2017. Kona jobber med prostituerte og rusavhengige.

Faste kirkegjengere Dagen snakker med etter gudstjenesten er opptatt av at kirken skal være et hjem for både dem og tilreisende.

– Folk kommer og går, men vi må huske de som blir, sier May Itzovitch.

– Har det hatt noe å si for kirken at lederskapet har kommet fra nordiske land?

– Nei, sier Juan Onasiss, som har opplevd samtlige prester i kirken siden 1980. Likevel opplever han at nordiske prester er mer åpne og fleksible enn det han er vant med fra Sør-Amerika.

– Gudstjenesten blir ikke så mørk og mystisk, og folk lister seg ikke rundt for å unngå å bråke. Her må du nesten be folk være stille av og til, smiler han. En utfordring for den nye presten blir den multikulturelle forsamlingen, tror Juan. Men én ting har de til felles: 

– Jesus. Han er den som har alle farger.