Nonne i ny drakt tror på evangelisk dreining

Roselen Boerner Faccio er nonnen som radikalt skiftet kurs.

Boerner Faccio er fra Brasil, men navnet forteller både om italienske og tyske aner, og Italia er både blitt hennes nye hjemland og misjonsmark. Landet som fullstendig omslutter den pavelige Vatikanstaten er omtrent fullstendig katolsk. Nesten 90 prosent av befolkningen er katolikker, og bare halvannen prosent protestanter, sier statistikken.

Den fordelingen ønsker hun å hjelpe til med å endre.

Store behov

For kort tid siden var Roselen Boerner Faccio en av hovedpersonene på podiet underJesusKvinners store konferanseJK Nordisk.

– Humanismen er på frammarsj i Europa, og i Italia er det 610 byer uten en evangelisk menighet. Det betyr at forkynnelsen av evangeliet mange steder har stoppet opp. Mange pastorer har også stengt sine kirker fordi det er så få som kommer på møter og gudstjenester, sier hun.

– Derfor må det plantes mange nye menigheter, og det har vi gjort, forteller den tidligere nonnen under sitt fjerde besøk i Norge.

Ble protestant

Roselen hørte hjemme i et katolsk nonnekloster i Italia fra hun var 20. 46-åringen ble tatt opp som fransiskanernonne der i en alder av 24.

Lenge før dette ble hun klar over sine talegaver.

– Jeg hadde en vidunderlig erfaring som 13-åring. Jeg fikk kontakt med den karismatiske vekkelsen i Brasil, og da begynte jeg å dele evangeliet med andre. Jeg var ung og modig, veldig ung faktisk. Likevel slapp jeg til som taler, noe som ikke var vanlig. Det skjer sjelden med unge kvinner på 20 år eller yngre. Men noen katolske prester jeg hadde kontakt med, sa ja til å la meg stå på talerstolen. Jeg hadde tro og var glødende, og Gud brukte meg, sier hun og smiler.

Det har hun grunn til når hun for eksempel tenker tilbake på forsamlinger på over 10.000 nonner som hun talte foran i en alder av bare 20 år.

Å leve i nonneklosteret, var ikke enkelt for henne. På veien videre gikk hun for noen år siden bort fra katolisismen og ble protestant.

– Jeg fastet og ba, og Gud arbeidet med meg. Han brukte to år på å knekke min motstand omkring noen katolske trossetninger. Da jeg leste i Bibelen, så jeg at det var forskjell på det Bibelen sa og det som var Den katolske kirkes lære. Da valgte jeg Bibelen, sier Roselen med et smil.

I dag finner hun det riktig å kalle seg protestant, skjønt slike merkelapper er uviktige for henne.

– Jeg vil bare være en del av en nytestamentlig kirke, sier hun.

Ministero Sabaoth

Hun er nå leder for Ministero Sabaoth-nettverket. Rundt seg har hun det hun kaller et apostolisk team.

– Vi planter nå menigheter verden rundt, og vi innsetter pastorer, evangelister og musikkledere, for det meste unge mennesker, sier hun og forteller om et særtrekk ved virksomheten i Milano.

– Mange av dem vi sender ut, kommer fra kunstens verden og fra motemiljøene.

Roselen sier det ofte er få ungdommer i italienske menigheter. Derfor er dette en gruppe de særlig forsøker å nå. Det gjør de blant annet ved hjelp av moderne kunst og kulturuttrykk.

– Samtidig vil vi gjerne nå de eldre også, både så de kan få noe å leve for og kan ha en trygghet i døden.

Ministero Sabaoth har særlig rettet øynene mot det folkerike nordlige Italia der det meste av landets velstand også finnes.

– For fem år siden la Gud motemetropolen Milano på mitt hjerte, forteller hun.

Der håper hun å etablere kirker som skal få betydning ikke bare for Milano, men for hele Italia og Europa ellers også.

Hittil har hun vært med å plante 25 husmenigheter som kanskje samler 10.000 mennesker på en søndag. Men bevegelsen er langt større. For samtidig er det 40.000 mennesker som følger møtene og hører talene via web-TV. Slik virker internett-basert kirkevekst i det moderne Europa.

I Italia

Roselen snakker om et «hemmelig våpen» den offisielle italienske kirkestatistikken ikke fanger opp.

– De som lager den vet ikke mye om frikirker eller om evangeliske husgrupper rundt om i private hjem, mener Roselen, som påpeker at mye av den evangeliske virksomheten skjer uoffisielt, fordi det er så vanskelig å få leie egnede lokaler til ikke-katolske aktiviteter. Folk med hus og eiendommer er skeptiske.

Det gjør situasjonen utfordrende, men det betyr ikke at den evangeliske virksomheten stopper opp, sier hun. Derfor tror hun ikke den offisielle statistikken har fanget opp dette positive trekket i italiensk kristenliv.

– Det finnes en bevegelse av husmenigheter og fellesskap der mennesker møter Gud, og de som går der, er hemmelige våpen i Guds hånd.

Dette våpenet retter hun gjerne mot åndelige frontavsnitt Europa rundt, Norge inkludert. Her til lands er ekteparet Anne og Stephan Christiansen kontaktpunktet hennes. De skal også være med på en stor konferanse i Italia i april.

– Vi tror på vekkelse i Europa, og Gud har et folk som er villig til å jobbe for en trosrevolusjon i denne verdensdelen. I Italia har vi mange som jobber i de stadig nye evangeliske menighetene som kommer, men de ønsker også å arbeide for en forandring i andre europeiske land, sier hun.

– Hva er det største hinderet for denne vekkelsen?

– Religion er det største hindret, mens relasjonen til Jesus er det viktige, sier hun.