Gråt da hun hørte koret første gang
Maria Acosta (29) hadde ikke vært i en kirke på femten år da terapeuten hennes anbefalte henne å gå til Brooklyn Tabernacle.
– Jeg gråt første gang jeg hørte dem, sier Acosta om det berømte koret. Men det var noe annet som fikk henne til å bli i menigheten.
Et par timer tidligere: I bydelen Brooklyn, på den andre siden av East River, er gatene stille klokken åtte en søndag morgen. Lave bygninger og stengte butikker preger gatebildet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her skal en av USAs mest kjente menigheter befinne seg og det er bare tre kvarter til søndagens første gudstjeneste begynner. Jeg har funnet riktig gate, men ingenting som ligner på en kirke.
En svart kvinne kommer bort til meg og spør om jeg ser etter noe. «Brooklyn Tabernacle», sier jeg. «Følg meg, søster», svarer hun og peker på et rødbrunt bygg midt i gaten.
Innefor de breie dørene åpner en ny verden seg. Her inne minner det mer om de store teaterscenene i underholdningsdistriktet Broadway med marmor, tunge dører, lysekroner og breie trapper.
LES:Sender 21 menighetsplantere til New York
Min hjelper fra gaten følger med inn i salen. Salen nede er allerede mer enn halvfull. Nesten bare svarte er å se. – I dag er ikke koret her, for det er rigget opp til påskeforestilling, sier hun og peker på kulisser på scenen hvor det verdenskjenteThe Brooklyn Tabernacle Choir pleier holde til. – Men vi har med sangere. Veldig gode sangere, forsikrer hun.
VIDEO: Her synger koret i et opptak hentet fra YouTube:
Inviterer og inviterer
Mange nordmenn har besøkt menigheten i Brooklyn. Den har gått fra å være på dødens rand til å tiltrekke seg tusener. Hver søndag er det tre gudstjenester. Klokken 9 er det nesten bare menighetens egne folk. Til klokken 11 og 13 siger det på med gjester og turister fra hele verden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES OGSÅ:Hvordan er situasjon for bønn og kristen enhet i Norge i dag?
Daniel Arbeeny er frivillig med lederansvar i menigheten. Han viser vei opp i andre etasje og inn i kontoravdelingen med tepper og dype sofaer mens vi hører musikken spille opp.
– Hva er nøkkelen til at så mange kommer til kirke her?
– Pastor Cymbalas filosofi er: «Få dem inn i kirken», sier Arbeeny.
– Bønn er viktig. Tidligere var det alltid en gruppe som bad 24 timer i døgnet, sju dager i uken. Nå er det 500 mennesker som veksler på å be 12 timer i døgnet, sju dager i uken. Bønn er rett og slett menighetens motor.
«Jeg er heroinavhengig»
Ringer du sentralbordet i menigheten, får du tilbud om å legge igjen bønnebegjær. Besøker du nettsiden, er det mulig å legge igjen et ønske om forbønn. Mange gjør det hver dag. «Vær så snill å be: Jeg er heroinavhengig og har barn. Jeg har mistet omsorgen og ligger meg til narkotika. Jeg trenger et mirakel. Jeg er 23 år», lyder et av ønskene om forbønn som ruller over skjermen.
En kvinne kommer inn i kontoravdelingen. «Hei, søster», hilser Arbeeny.
– Hvordan får invitasjoner til kirken og bønn folk til å komme hit?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Ikke glem at Gud er til stede i gudstjenestene. Kanskje kommer man første gang for å høre koret. Når de kommer inn, er det Gud som gjør jobben.
– Hva gjør det med menigheten at så mange turister og gjester kommer hit?
– Hvis det oppmuntrer dem til å reise tilbake til egen menighet, er det fint. Vi elsker folkene som kommer hit.
– Opplever dere at turister kommer hit bare på grunn av koret?
– Noen ganger opplever vi at folk kommer for å høre sangen og deretter gå. Det opplever vi som lite respektfullt. Men vi avviser ingen her, sier han.
Lydvegg
Vi åpner dørene til galleriet i kirkesalen. En vegg av gospelmusikk møter oss. Rytmene dunker i mellomgulvet. Det er forsangerne og musikerne som tar imot de siste kirkegjengerne med sang før klokken er ni. Nede er det fullt. Oppe på galleriet er de bakerste seksjonene avsperret. Søndagspyntede kvinner og menn er i ferd med å innta plassene. Det er livlig prat og hjertelige hilsninger overalt i salen.
Under gudstjenesten er det strengt forbudt å filme eller ta bilder. Menigheten har selv flere kameraer som følger koret og pastoren og som blir overført til storskjermer.
LES OGSÅ:Gospelprinsen synger for kongehus og bedehus
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Folk reiser seg og løfter hendene til lovsangen. Så blir alle bedt om å ta ett minutt og hilse på minst seks eller åtte i salen. Folk går rundt og hilser «Gud velsigne deg».
Pastor Jim Cymbala ber alle som er på besøk reise seg opp. De får applaus. Deretter roper de fra salen de hvor de kommer fra: Holland. Argentina. Brasil. Hong Kong. Danmark.
Alle gjester inviteres til en velkomstgave etter gudstjenesten: internasjonale gjester kan gå til andre etasje. Folk fra New York og nabostaten New Jersey inviteres til tredje etasje.
Fra velkomsthilsenen til de internasjonale gjestene går pastoren ned på gulvet, snur ryggen til menigheten og leser dagens tekst, som har kommet opp på storskjerm. Det er palmesøndag. Pastoren og henleder oppmerksomheten på menneskene som tok imot Jesus med palmegreiner.
– Det var vanlige folk som priste Jesus. De visste at han hadde helbredet spedalske og løftet kvinner opp.
Pastoren tar menigheten med videre til det som skjedde etterpå: Jesus kom nærmere byen og gråt over den.
– Hvis Jesus gråt over Jerusalem for 2000 år siden, hva gjør han da i dag over New York? Buenos Aires? Tokyo? Du kan få fred og tilgivelse for syndene i dag, sier pastoren og ber alle lukke øynene. Han ber de som vil ha Guds fred om å løfte en hånd og gå frem. Ved scenekanten blir fylles det opp.
LES OGSÅ:Mathias (18) forsvarer troen via tastaturet
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I salen reiser folk seg opp og går ut. Før setene i salen rekker å bli kalde, kommer det nye inn og setter seg. Det er bare en liten halvtime til neste gudstjeneste.
Anbefalt av terapeut
Langt fremme sitter Maria Acosta som er kommet til gudstjenesten klokken elleve.
– Jeg pleide å sitte helt bak. Nå er jeg kommet frem hit, smiler hun.
Acosta forteller at hun hadde problemer og fikk anbefalt menigheten av terapeuten sin for to år siden. Da hadde hun ikke vært i kirken siden hun var 12 år, og den gangen var det en katolsk menighet. Terapeuten gikk selv ikke i menigheten, men hadde hørt om den.
– Hun gav meg adressen. Jeg kom hit, og folk er fantastiske. Jeg har lært så mye om Gud. I august ble jeg medlem, i september ble jeg døpt.
Til vanlig sitter hun i kassen i en butikk. Menigheten omtaler hun som «en stor familie».
Og det berømte koret?
– Jeg gråt første gang jeg hørte dem. Jeg elsker søndagene, for da kan jeg være her, sier hun.
