Toner fra en annen verden

Misjonærbarnet som ble berømt og omdiskutert komponist.

Landskapet bølger i grønt fra Valenheimen på Valevåg i Sveio og vestover mot Bømlo og den majestetiske fjelltoppen Siggjo. Utenfor bølger havet i blått. Sommeren har inntatt Sunnhordland. Tidligere durte all biltrafikk mellom Bergen og Stavanger rett forbi det gule huset med grønne lister og røde vindussprosser, men nå er veien lagt om.

Stillheten har senket seg. Sted­et er likevel kjent for lyd - i form av toner som først forarget ­kritikere og fikk dem til å håne opphavsmannen, men senere gjorde Fartein Valen (1887-1952) til en av Norges mest anerkjente ­komponister.

Profilert slekt

På den nyslåtte plenen kommer teologFartein Valen-Sendstad med knekorte bukser og sandaler.

– Velkommen, hilser han blidt.

Sitt særpregede navn har han fått fra komponisten. Tonekunstneren var onkel til faren hans, Magne Valen-Sendstad, mangeårig prest og generalsekretær iDet Norske Misjonsselskap. Minst like kjent var farens bror, Olav Valen-Sendstad. Presten og filosofen sto sentralt i utformingen av dokumentetKirkens Grunn under krigen og var en skarp aktør i norsk kirkedebatt.

Og Olav ble far til Aksel Valen-Sendstad, professor vedMisjonshøgskolen i Stavanger og senere Menighedsfakultetet i Aarhus, og en teolog som hyppig var både debattant og intervjuobjekt i Dagen. Flere i familien som har gjort seg bemerket, kunne nevnes.

Madagaskar-minner

Den åndelige arven til familien stammer i stor grad fra dette hjemmet, der Valen-Sendstad-familien har dype røtter på morssiden.

– Huset er inspirert avMadagaskar, forklarer Fartein Valen-Sendstad (68), som arbeider som forsker og lærer vedUniversitetet i Stavanger.

Familien Valen var nemlig utsendinger for NMS til Madagaskar. Der tilbrakte også Fartein Valen noen av barneårene sine. Det kom til å prege ham.

Skatt på mørkeloftet

Svingtrappen fører oss opp på loftet som er renovert i tråd med den originale stilen fra tidlig på 1900-tallet. I snart 30 år har Fartein Valen-Sendstad vært hovedeier av Valenheimen. Det har gitt ham ansvar for oppgradering og vedlikehold.

«Herren skal give sit Folk Kraft», lyder løftet i snirklete skrift på den ene siden av døren til et av soverommene. «Jeg vil kvæge den mødige Sjæl», forkynner skiltet på den andre siden av døren.

– Det er skilt som er funnet i huset, forteller Valen-Sendstad.

På mørkeloftet fant han for en del år siden også materiale om kultur og religion på Madagaskar som bestefaren hadde samlet. Det ble høytidelig overlevert til gassiske myndigheter i 2003. De hadde ikke egne opptegnelser om disse tradisjonene. Senere er materialet blitt utgangspunkt for doktorgradsarbeider i Paris.

– Det var altså misjonen som tok vare på kunnskap om hedenskapet, bemerker Fartein Valen-Sendstad muntert.

Kulturåpen

En åpen og interessert holdning til andre kulturer kom til å være et kjennetegn ved familien til Dorthea og Arne Valen. I Valenheimen, som ble bygget mens Arne Valen hadde ansvar for Solbakken i Stavanger, et hjem for misjonærbarn, fikk de også besøk fra Madagaskar.

– Fartein Valen fikk sine første store naturopplevelser der nede, forteller teologen, som er aktuell med boken «Mennesket Fartein Valen».

Komponistens sterke forhold til naturen og dyr er noe av det han omtaler i boken.

Myteomspunnet

Fra barneårene på Madagaskar fikk trolig Fartein Valen også med seg noe annet som kom til å være en byrde for ham gjennom livet: malariasmitte. Svekket helse plaget ham stadig. Men i boken, som bygger på komponistens egne brev, korrigerer Valen-Sendstad inntrykket av ham som trist, innadvendt og folkesky.

I stedet har han fått inntrykk av en mann som vel var ungkar, men hadde nære og varme relasjoner både til familiemedlemmer og en videre vennekrets. Og ikke minst var han opptatt av å leve i Guds ledelse og omsorg.

Egen festival

Like til venstre for inngangsdøren i første etasje ligger et rom med rød tapet.

– Her er det hellige, sier Fartein Valen-Sendstad idet han går inn.

I dette rommet arbeidet Fartein Valen med komposisjoner gjennom flere år. I perioder holdt han til i Oslo og reiste på kontinentet, men huset på Valevåg forble hjemmet hans store deler av livet. Her komponerte han store atonale verker. Atonal musikk var en musikk som mange spontant har beskrevet som utilgjengelig og uforståelig, men etter hvert har vakt stor begeistring i inn- og utland. Noen av postene på programmet under den årlige Fartein Valen-festivalen er lagt til Valenheimen.

Åpent gudsbilde

Selv om Fartein Valen beveget seg i kunstnerkretser og var regnet som en radikal komponist, forlot han aldri sin barndoms tro.

– Da han møtte folk i Oslo som var fiendtlig innstilt til troen, innvendte han på sin forsiktige måte at det var så mye fint med den. Han var en from Jesus-troende, en inderlig pietist, men samtidig hadde han et svært åpent gudsbilde, sier Valen-Sendstad.

Ikke minst ser han det komme til uttrykk gjennom Fartein Valens betoning av naturopplevelser.

– Men det betydde ikke at han relativiserte teologien. For eksempel forteller han om hvordan han prøvde å gi et nytestamente til en av sine pianoelever som han oppfattet som frelsessøkende, sier forfatteren.

Kirke på molo

I brevene har han også funnet eksempler på at komponisten bebreider seg selv for at han ikke fikk vitnet tydelig nok om troen sin.

– Mangfoldet i kulturen og naturen ble ikke problematisk i gudsforholdet.

Han siterer noe Fartein Valen skrev da han var på Mallorca i 1933:

«Søndag var jeg på moloen, den er likesom min kirke, og den er så skjønn; havet var stille med dype dønninger, og så spaserte jeg frem og tilbake og alt kommer likesom i den rette skikk på en.»

Bedehusmusikk

Den lavkirkelige møtekulturen kunne han imidlertid ha litt mer reservasjoner mot. I et brev forteller Fartein Valen om da han fulgte nevøen Magne Valen-Sendstad på et møte i Calmeyergatens misjonshus i Oslo: «Det eneste som var litt vanskelig for meg å døye var musikken, som du vet, men den er jo så velment, og når det gikk meg mest på nervene, så måtte jeg se bort på Magne som satt aldeles henført, og bare det rørte meg så dypt.»

– Fartein Valen levde i kirkeåret, liturgien og bekjennelsene. Disse ble et fast punkt i livet hans, forteller Valen-Sendstad.

Det hendte at han spilte til juletrefester i Valevåg, men ellers levde han et nokså tilbaketrukket liv.

– Han levde likevel i det nære og personlige gudslivet som har preget bedehustradisjonen, sier forfatteren.

Kallsbevissthet

– Ser du noen fellestrekk for en familie som har fostret såpass mange markante personligheter?

– Det handler nok ikke minst om kallsbevissthet - om å forstå seg i lys av gudsdimensjonen og et kristent perspektiv på livet - og viljen til å stå på. I tillegg har det nok vært noen litt kantete personligheter, smiler Valen-Sendstad.