Misjonsbevegelse og heiagjeng

Enhver kvinne som finner Kristus, finner seg selv, mener Elin Linde Fagerbakke, leder av Kvinner i Nettverk.

Det er dette som er drivkraften hennes. At de årlige kvinnekonferansene skal være en møteplass med Jesus, der en kan få ny kraft og bli satt i bevegelse.

– Gud reiser opp sine døtre. Kvinner får økt bevissthet om hvem de er i Kristus og hvilken plass de har. At alle er utsendt av Jesus, og at de har et ansvar for å bringe Jesus ut i nærmiljøet.

Oppreist

Hun har ledetKvinner i Nettverk gjennom 26 år, sammen med en liten gruppe trofaste damer, og et økende antall regionale og lokale ledere.

– Fordi Elin er så frimodig, kan vi andre gå etter. Hun er en god leder, som ser enhver på sin vei og heier på alle, sier en av dem.

Det heies mye i Kvinner i Nettverk. Det snakkes om å riste av seg begrensninger. Om å bli utrustet og satt i stand. Selv kommer Elin stadig tilbake til at kvinner må bli oppreist.

– Går vi 25 år tilbake, var det et helt annet klima enn i dag. Janteloven lå som et klamt dekke. En skulle ikke tro at en var noe. Det var et behov for å lokke hverandre ut. Nå står mange flere frimodig oppreist i nærmiljø, på arbeidsplassen og i menighetene, sier hun.

I årenes løp har Fagerbakke ofte fått spørsmål om nettverket er en kvinnesaksbevegelse. Hver gang er svaret nei.

– Likestilling har aldri vært et tema. Vi startet ikke fordi vi var misfornøyd med noe. Bønnen har vært at vi skal føre hverandre nærmere Kristus. Det er der vi finner oss selv.

Nettverk

Selv omtaler hun seg som superheldig, fordi hun som 19-åring kom inn i et miljø i Ungdom i Oppdrag der hun ble sett og trodd på. To år tidligere hadde hun opplevd en åndelig fornyelse.

– Jeg ble berørt av Den hellige ånd. Det satte meg i gang i tjeneste for Jesus, og jeg fikk et sterkt ønske om at andre skulle få oppleve det samme.

Det var slik nettverket begynte å vokse. En liten gruppe kvinner som dro flere med seg. I dag har Kvinner i nettverk arbeid i elleve regioner i Norge og i ni land. De første årene skjønte Elin og de andre lederne knapt hva som skjedde.

– Det er ikke vi som planter. Det er kvinner lokalt som kommer til oss og sier at de vil starte opp, forteller hun og beskriver det hele som en løs struktur der alle blomster får blomstre. Men for at en skal kunne kalle seg Kvinner i Nettverk, må en forplikte seg på bevegelsens verdidokument og være innforstått med kjørereglene i et felles i arbeidsdokumentet.

Utrustningsstasjoner

At nettverket har vokst ut over landegrensene har gitt arbeidet en ny dimensjon. De siste årene har Elin Linde Fagerbakke reist mye til India og Mosambik. Kvinneundertrykkelsen hun har møtt der sjokkerer henne dypt. Flere ganger i løpet av samtalen nevner hun måten jenter behandles på i Mosambik.

– Mødrene gråter når de føder jenter. De er ikke er verd noe. Ofte får de ikke en gang et navn. Allerede seks år gamle sendes de ut i jungelen sammen med stammens eldste for å bli innviet seksuelt. Senere blir det gjentatt. Alle mødrene har selv vært igjennom dette.

Nå er disse mødrene første generasjons kristne. Fordi mødrene har møtt Jesus får døtrene et annet liv. Reisene har tent en brann for misjon i nettverks­lederen.

– Norske kvinner er styrt­rike på åndelig arv, sier hun og minner om de mange modige misjonskvinnene i generasjoner før oss.

Nå håper hun at de årlige kvinnekonferansene kan bli det hun kaller utrustningsstasjoner. Et sted der det kan hentes ut ressurser fra kvinner i Norden til kvinner i andre kulturer.

– Vi ønsker å være en misjonsbevegelse både i inn- og utland, sier hun.