Søsterfellesskap

Tusener strømmer til kvinnekonferanser. Hva er grunnen?

Det er tydelig ikke noe forbigående fenomen. De har holdt på i 26 år. Hele tiden har nettverket vokst, i antall deltakere på konferansen og i stadig nye kvinnegrupper som etableres, her til lands og utenlands. Siste skudd på stammen erShetland.

Undring

Jeg har sett på fenomenet kvinnekonferanser med undring. Jeg har ikke forstått poenget. Hvorfor trenger kvinner i 2016 å ha egne møter? Er det ikke mer givende når både menn og kvinner samles? Var argumentet at kvinner ikke føler seg skikkelig fri når det er menn til stede? Hvis så var tilfelle, tenkte jeg at det var en tanke­gang som gjorde kvinner små. Selv er jeg innpodet med at det ikke er til hinder for noe som helst å være kvinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så jeg sto på mitt. Tenkte at kvinnekonferanser var en litt sentimental, følelsesladd sak, og definerte meg som «ikke en kvinnekonferanse-dame» når kjentfolk dro avsted.

Det rare var at stadig flere dro. Til slutt dro jeg selv. Jeg trykket meg inn i et bitte lite Widerøe-fly og flakset av gårde til Kristiansand for å prøve å forstå hemmeligheten med kvinnekonferanser.

Fellesskap

Noe av svaret får jeg rett innenfor døra i Sørlandshallen. Det handler om fellesskap og gjensyn med venner. Gamle kjente kaster seg rundt halsen på hverandre. Grethe Fredén fra Fevik gir Inger Tønnesson fra Hisøya en skikkelig knuseklem.

– Tenk, vi møtte hverandre i fjor på samme måte, akkurat her, ler Grethe, som har vært på de fleste kvinnekonferansene siden de startet for 26 år siden.

Både Grethe og Inger reiser sammen med venninner. Grethe har dessuten med datteren, Jenny Deborah, som har flydd over fra Stavanger. Konferansene er blitt et fast møtepunkt for mor og datter de siste årene.

– Det er kjekt på konferanse. For mange er det er frihelg, der de bor på hotell og koser seg sammen, sier Grethe.

Senere sitter jeg ved siden av en annen vennegjeng mens vi spiser middag.

– Under konferansen i fjor bestilte jeg hotellrom til i år. Det samme har jeg tenkt å gjøre nå, sier Lena Kvisler fra Notodden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Frihet og oppmuntring

Folk føler tydelig at de kan gjøre som de vil. Det føles ikke kleint på noe vis. Flere sier at de opplever en spesiell frihet på kvinnekonferansene. Ikke at de føler seg ufri ellers, altså, understreker de.

På Notodden-bordet sitter også Olaug Deila og Annbjørg Eidsmo. Begge poengterer friheten – og i forlengelsen av dette: At de er blitt oppmuntret til å kaste seg utpå og ta nye steg i kristenlivet.

For Olaug ble fjorårets konferanse og møtet med Mosambik-misjonærHeidi Baker et vendepunkt.

– Hun snakket om at vi må tørre å være den Gud har ment at vi skal være, sier hun og forteller at hun lenge hadde hatt kall til å bli leder, men at det satt svært langt inne. Den utfordrende forkynnelsen ga henne frimodighet til å starte Kvinner i nettverk-gruppe på hjemstedet. Da hun delte vitnesbyrdet sitt på et av møtene, ble en kvinne fra Kragerø oppmuntret til å starte enda en gruppe.

Slik vokser nettverket.

Nettverk

Nettopp nettverk er et nøkkelord til å forstå kvinnekonferansenes vekst. Det er også en av grunnene til min egen gryende nysgjerrighet på fenomenet. Det har slått meg at mannlige kristenledere har flere naturlige arenaer å møtes på. De sitter i de samme styrene. I kraft av sine verv møtes de med jevne mellomrom. Å ha et godt nettverk, er en styrke.

Kvinner i nettverk har nå rundt 40 nasjonale grupper, i tillegg til et forkynnernettverk. De er etablert i ni land. Blant annet Grønland, Island, Sverige og Danmark.

Lauris Kurtz fra Shetland var på Nordisk kvinnekonferanse første gang i 2014 og forteller at hun reiste hjem med en sterk følelse av fred og glede – og av at Gud hadde noe på gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg kan se at kvinner i Norge blir velsignet av dette fellesskapet, og føler meg selv velsignet når jeg er her. Jeg ønsker at kvinner på Shetland skal få oppleve det samme. Det handler om at kvinner hjelper hverandre til å vokse, sier Lauris.

Jentenettverk

Men hva med de unge kvinnene? Jeg stopper Kristina Landelius og Camilla Prosgaard på vei ut fra jente­møte, arrangert av Jenter i nettverk.

– Føler dere større frihet her enn andre steder? Er rene kvinnemøter nødvendige for at kvinner skal få frimodighet?

De to venninnene fra Flekkerøy drar på det.

– I dag er det mange kvinnelige ledere. Jeg føler ikke akkurat at vi trenger hjelp til å reise oss. For meg handler konferansene om Jesus. Det er et sted å få påfyll, sier Camilla.

Kristina understreker fellesskapet som en grunn til at hun kommer igjen, år etter år. Etter møtet er alle i jentenettverket invitert hjem til en av lederne. Slikt skaper samhold.

Misunnelsesverdig

Hun forteller at faren og broren gjør tjeneste som frivillige medarbeidere på konferansen. Hun påstår at kristne menn i regionen nærmest kappes om å få være lydteknikere, parkeringsvakter eller servitører, fordi konferansene har rykte for å ha så god atmosfære og forkynnelse.

– De er misunnelige på konferansen vår, sier hun med et smil.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En av de frivillige har ansvar for å tappe vann i glass til deltakere som skal spise middag.

– Ja, en kan si hva en vil om forskjell på menn og kvinner, men det er i hvert fall en forskjell når det gjelder køkultur, sukker han. – Menn har vært i militære og lært å stå i kø. Kvinner står i flokk.

Oppbyggelse

Så sitter jeg her da, i en sal med rundt 2000 kvinner, spent på om forkynnelsen blir så bra som folk rundt meg lover. Jeg minnes en usammenhengende tale jeg hørte på en lignende konferanse for noen år siden. Fullstendig uten rød tråd. Det gjorde meg skeptisk. Derfor sitter jeg min vane tro, med armene i kryss, avventende.

I løpet av konferansen hører jeg en asiatisk pastor tale om forfølgelse, om å bli korsfestet med Kristus, og om tilgivelsens frigjørende kraft. Jeg lytter til amerikanske Amy Lancaster som oppfordrer kvinnene i salen til å ta de vanskelige stegene over til naboen og dele evangeliet. Og jeg får med meg Eva Marklund, nettverkets leder i Sverige, som taler om gudskvinner som har inspirert henne. Kvinner som har kjent sin bibel og kjent sin Gud.

Det er gjennomgående solid, evangelisk forkynnelse, forankret i Bibelen med et budskap som taler både til hjerte og hjerne.

Og nettopp forkynnelsen er det som drar Annbjørg Eidsmo fra Notodden til kvinnekonferanse. Siden hun er singel har det vært naturlig å engasjere seg i kvinnearbeid lokalt, men når det gjelder konferanser velger hun dem som hun føler gir hjelp til å leve et liv med Gud.

– Dette er et sted som inspirerer kvinner til et sterkere gudsliv. Dessuten liker jeg det internasjonale fokuset, sier hun.

Det gjør jeg også.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når tidligere kvinnelige misjonskjemper løftes frem som gode eksempler. Når de fokuserer på kvinners sårbare situasjon mange steder i verden, på grunn av krig, undertrykkelse og fattigdom. Og når nettverket omtales som en plattform for å utruste privilegerte nordiske kvinner til å nå ut til medsøstre i andre land gjennom diakoni og misjon. Da er dette en av flere grunner til at det gir mening å reise på kvinnekonferanse.