De kristne lengter vekk, patriarken ber dem bli

Patriark Ignatius Afrem II er omreisende i trøst og oppmuntring. En selvmordsbomber klarte nesten å stoppe ham.

Angrepet skjedde 19. juni i byen Qamishli i Syria.Den syrisk-ortodokse kirkens karismatiske overhode, patriark Ignatius Afrem II, hadde nettopp avduket et monument til minne om folkemordet på de kristne assyrerne i 1915 da en selvmordsbomber angrep kirken han talte i.

Nær 4000 mennesker hadde tidligere på dagen gått i prosesjon gjennom gatene til det nye monumentet. Mange av disse var samlet inne i kirken for å høre ham tale.

Patriarkens livvakter og assyrisk milits klarte å holde terroristen på avstand. Slik berget patriarken livet, men tre livvakter ble drept og fem andre skadet, melder det assyriske nyhetsbyrået Aina.

– La oss fortsette, sa patriarken og gjorde sitt beste for å berolige den skremte forsamlingen.

En minkende flokk

Det samme sa han et par uker tidligere da han besøkteErbil, den største av de kurdiske byene iNord-Irak:

– La oss fortsette. Vi må ikke la oss skremme. La oss bli værende.

Patriarken har sitt sete iDamaskus, men reiser på kryss og tvers i den krigsherjede regionen for å sette mot i en minkende flokk.

Hver uke pakker nye familier tingene sine og reiser for godt. Patriark Ignatius´store prosjekt er å bremse lekkasjen av kristne fra landene der kristendommens vugge sto.

Stolt av folket

Dagen var til stede i Erbil da patriarken gjestet byen i juni. Jeg var flue på veggen, eller rettere sagt reporter i trappen opp til galleriet i den syrisk-ortodokse menighetens midlertidige kirke. Selve kirkerommet var så fullt av folk at det tilsynelatende ikke var plass til flere. Likevel fortsatte folk å komme og skviste seg sammen i kirkebenkene.

Fra min plass i trappen hadde jeg ypperlig utsikt til damekoret i hvite bluser som sang til patriarkens ære i to stive timer, til rekken av høytidsstemte, svartkledde prester og biskoper – og ikke minst: til ryggen på patriarkens ruvende, røde trone med gullforgylte utskjæringer som var plassert rett foran koret med fronten fremover, slik at ingen så ham.

Først sent på kveld, da damekoret var ferdig sunget, gikk patriark Ignatius Afrem selv på talerstolen.

– Dere gjør meg stolt, sa han til forsamlingen. Et flertall av dem som satt i kirkebenkene denne kvelden var mennesker som to år tidligere var jaget på flukt avIS, fraMosul og de kristne landsbyene påNinivesletten i Nord-Irak.

– Jeg er stolt over å ha et folk som holder ut i så vanskelige tider. Mange av dere har mistet alt dere eier. Noen har mistet familiemedlemmer. Likevel har dere tro og holder ut. Dere har bestått den tøffeste av alle eksamener, og dere har bevart verdigheten, sa patriarken.

Utilgjengelige områder

Tolken min denne kvelden het Valley Edvard. Han er en ung, irakisk forretningsmann. Før IS angrep Nord-Irak sommeren 2014, drev han sitt eget blomstrende firma som gav råd til internasjonale investorer som ville satse i Irak. Etter IS-angrepet forsvant investorene, og firmaet ble avviklet. I dag driver han som frittstående konsulent, og tjener fremdeles godt nok til å kjøre en hvit Dodge Charger som sluker bensin.

– Jeg må ha en bil som kan kjøre langt og fort, forklarer han.

Valley er med i Arameic Relief International, en organisasjon som har som mål å hjelpe dem som ingen andre hjelper: Flyktningleirene som ligger lengst vekk, familiene som bor i de farligste områdene. Han har opplevd at granater har slått ned i bakken rundt ham når han var på vei ut med nødhjelp iSinjar. Han har gått i minelagte områder. Det har vært nære på. Likevel bedyrer han at han aldri er redd.

– Jeg har en dragning mot utilgjengelige områder, sier han. Og han drives av et ønske om å hjelpe folket sitt – på samme måte som patriark Ignatius.

– Var her først

Jeg hadde avtalt med Valley at han skulle hente meg klokken ni om morgenen. Vi skulle bruke dagen til å se på arbeidet han driver, besøke flyktninger og ta en omvisning på det assyriske museet i Erbil. Det første stedet han tar meg med, er det gamle citadellet, borgen, som troner på en høyde midt i byen. Jeg undrer meg, men skjønner snart poenget. Han vil vise meg at assyrerne var her først, før kurderne og araberne. Assyrerne ble tidlig et kristent folk. Dette er et svært viktig poeng for irakiske kristne, for ofte er påstander om at de tilhører en «vestlig» religion, at de egentlig ikke hører hjemme her, blitt brukt som påskudd for forfølgelse.

– Kurderne presenterer citadellet som kurdisk kultur. Det er feil. Det var assyrerne som bygget den, sier Valley og peker på borgens to porter, den ene vendt mot Ninive, den andre mot Babylon.

Så ruller en svart bil opp ved siden vår. Vinduet blir rullet ned og en slektning av Valley stikker hodet ut. Azan Yalda er ansvarlig for deler av det omfattende restaureringsarbeidet som pågår på borgen. Han kan vise oss steder som for tiden er stengt for publikum. Slik får vi se det vakre badet, som er over 2000 år gammelt, med små og store baderom, yakuzzi og små fargede vinduer i det buede taket. Han tar oss videre til et gjestehus for tidligere tiders rikfolk, med hemmelige lagerrom og jødiske utsmykninger og til en 52 meter dype brønn, som forsynte borgen med vann selv om den ble beleiret.

Valley er henrykt. Mange av stedene vi får se, har han aldri vært før.

– Jeg elsker utilgjengelige plasser, gjentar han og smiler bredt.

Assyrisk

Siste stopp er museet for kurdiske tekstiler. Valley ber meg legge merke til draktene.

«Tradisjonelle kurdiske drakter», står det på plakatene.

– Det er feil. Dette er assyrisk kultur, sier han. Da han en time senere tar meg til det assyriske museet i den kristne bydelenAnkawa, er det samme type drakter som er utstilt der.

Han viser rundt blant gamle håndskrevne manuskripter, redskaper, tekstiler og antikke gjenstander. Han avslører stor kunnskap og en tydelig stolthet over å tilhøre en slik rik kultur.

– Jeg gråt som et barn da IS ødela den assyriske kunsten i museet i Mosul. Men den assyriske kulturen vil de aldri klare å ødelegge. Vi trenger ikke bevise noe. Kulturen vår er over alt, sier han.

Valleys egen personlige historie er også dokumentert i museet. Ved en modell av bebyggelsen i gamle Ankawa peker han på et hus.

– Der vokste mine foreldre opp. De var naboer og møttes på taket, forteller han.

Rett over veien for museet ligger den kaldeiske (katolske) St. George-kirken, som er den eldste i Erbil.

– Dette er min barndoms kirke, forteller han.

– Men jeg er døpt i Mosul. Min mor reiste til Mosul for å be om en sønn i et av klostrene. Så kom jeg.

Selv om Valley er kaldeer er han en god venn av den syrisk-ortodokse biskopen. Det er slik han vet at patriarken er i byen. Og slik ender vi i kirken denne kvelden for å høre patriarken tale.

Kraft til å stå imot

– Dere viser at tro ikke er et uttrykk for svakhet. Dere viser at det finnes mennesker som er villige til å dø for troen sin. Det er denne kraften som hjelper oss til å bli stående til vi kan vende tilbake til landsbyene våre, sier patriarken og kommer med et løfte i det han går mot avslutning av talen.

– Jeg er ganske sikker på at dere snart kan reise hjem.

Omringet av livvakter beveger han seg sakte mot utgangen. Folk stimler sammen rundt ham. De presser på for få berøre det store gullkorset han holder i høyre hånd. Vaktene kjemper for å holde folkemengden på avstand. Selv ser han ut til å ta trengselen med knusende ro. Han smiler det store, hjertelige smilet som er hans varemerke og holder korset vekselvis mot høyre og venstre så alle skal få del i velsignelsen.

Vil dra

– Hva med deg da Valley, kommer du til å bli værende i Irak? spør jeg og er sikker på at jeg vet svaret. Han av alle, denne unge, beviste mannen som er så begeistret for assyrisk kultur, vil garantert bli.

Svaret hans sjokkerer meg.

– Nei, sier han.

– Om en måned har jeg kanskje flyttet til Australia. Min mor og min søster bor der allerede. Min far og min bror kommer også til å reise.

– Her kommer vi alltid til å være annenrangs borgere. I Kurdistan kommer kurderne alltid først. I resten av Irak kommer araberne først. Jeg og min bror og min far ble værende for å hjelpe til så godt vi kunne etter IS, men når vi ser at landområdene våre blir okkupert uten at verden bryr seg, da skjønner vi at det ikke er noen vei tilbake.

Utrygt

Så går det en uke, og Valley får bekreftet sin mistanke om at de aldri kommer til å bli riktig trygge i denne regionen. Angrepet mot patriark Ignatius Afrem II 19. juni skjer riktig nok i det nordlige Syria, men angriperen er IS, der som i Irak.

Et angrep på en patriark oppleves svært dramatisk, ikke minst på en dag da de kristne i Qamishli var samlet for å markere hundreårsminnet for det osmanske folkemordet. Ett av mange traumer i den syrisk-ortodokse kirke på slutten av folkemordet, var drapet på patriark Shimun XXI Benjamin i 1918.

Det siste angrepet i Qamishli var det fjerde mot kristne i denne byen de siste seks månedene. Det er blitt sterkt fordømt av Konferansen for europeiske kirker (CEC) ogKirkenes Verdensråd.

Reportasjereisen til Irak er støttet av stiftelsen Fritt Ord.