Ut av skammekroken

Psykolog Tuva Øktedalen har tatt 
doktorgrad på skyld og skam. Selv om 
skammen kan bli sykelig er det sider 
ved den som kan være både sunne og gode.

– Du burde skamme deg!

Utsagnet høres anakronistisk ut. Det hører ikke hjemme i 2015. For var ikke skam noe vi var ferdige med? Noe som forsvant et eller annet sted mellom rockens inntog og pietismens fall?

– Skammen regulerer oss slik at vi skal kunne samarbeide med andre og være følsomme overfor sosiale normer. Vi er mer enn syv milliarder mennesker i verden. Skam er helt nødvendig for at ikke alle disse milliardene konstant skal tråkke over hverandres grenser.

INSPIRASJON:Lever og ånder for bibelhistorier

Hun som sier dette er psykolog og oppnådde i vår sin doktorgrad om skyld og skam. Selv om Tuva Øktedalen i sin forskning viste hvor negativ skammen er for pasienter med posttraumatisk stresslidelse, står hun fast på at skam kan ha en viktig funksjon mennesker mellom.

En følelse

Skammen har på noen måter opplevd en slags renessanse innen psykiatrien. Fra å være henvist til fortidens skraphaug er den nå et redskap i menneskets verktøykasse som en ikke kommer forbi. «Alle tider har hatt sine skamuttrykk, og måtene vi forholder oss til skammen på, har alltid endret seg opp gjennom tidene» skriver psykolog Geir Berg i artikkelen «Skammens kompass».

Øktedalen tror de som ville bidra til skammens begravelse kan ha misforstått det svært komplekse begrepet.

– Skam blandes sammen med andre relaterte begreper. Her har vi som arbeider i feltet en viktig jobb å gjøre.

– Hvordan skal vi definere skam?

– Skam er en følelse. Det involverer en negativ evaluering av seg selv, en slags selvfordømmelse. En får et behov for å skjule de sider av seg selv som en tror andre vil dømme like hardt. Så involverer det en feilaktig antagelse av at fordi en fordømmer seg selv så tror en at andre vil dømme like hardt.

Mer enn idealer

Slik går altså menneskene og bærer på en indre fordømmelse som ikke luftes ut. Dessverre, egentlig. For ifølge Øktedalen vil de fleste reagere med aksept og toleranse om noen åpner opp og er ærlige om det en skammer seg over.

– Min erfaring som psykolog tilsier at motdosen mot skam er å gi seg selv aksept og å vise de mer skamfulle sidene ved seg selv. Det virker som om det ligger i vår natur å reagere med medfølelse i stedet for forakt, sier hun.

– Er skam avstanden mellom idealene og virkeligheten?

– På en måte. Men det er viktig å skille skam fra selvtillit og selvfølelse. Det handler om noe mer enn det å nå opp til egne idealer. Skam handler mer om vurdering av seg selv som menneske.

Men hva med kunstens mål om å bryte med samfunnets normer?

– Kunst kan bryte grenser for å påpeke hva som er samfunnets normer. Kanskje innser vi at vi ikke trenger så strenge normer. Men noen normer må vi ha for at vi ikke skal tråkke over andres grenser.

Urimelig

Sunn skam, hvis man unnskylder språket, oppstår altså når en bryter sosiale normer og en skammer seg over det. Men så har en den destruktive, mørke og altomfattende selvfordømmelsen. Det var den type skam Øktedalen møtte i sin forskning på pasienter med posttraumatisk stressyndrom. Hun betegner det som en ekstrem følelse av at en fullstendig mangler verdi. Når denne skammen ble lettet i noen timer opplevde pasientene at symptomene lettet.

– Hvordan ender en opp med en slik skam?

– Ofte er den påført av en overgriper som nettopp har for lite skam og har tråkket over grenser.

Det kan altså finnes skam uten skyld. Skylden kan ligge helt andre steder enn den som sliter med skammen. Dette ser Øktedalen mye av i terapisammenheng.

Utvikles tidlig

Den som har sett et lite barn innse at det har gjort noe som mor eller far ikke liker, har sett at skamfølelsen utvikles tidlig. Følelsen har sammenheng med det å være god mot andre mennesker, forteller Øktedalen. Det starter gjerne med foreldrenes tilbakemelding om at man har gjort noe galt.

– Utviklingen av skam er ofte knyttet til tilbakemeldinger man får gjennom oppveksten.

– Hva skal foreldre gjøre for å unngå en usunn skam?

– Det viktigste er å være til stede og vise at en elsker barna og aksepterer dem selv om de også har gjort noe galt. Barn trenger tilbakemeldinger og grenser samtidig som de trenger bekreftelse på at det er noe verdt. De som ikke har fått dette opplever gjerne en mangel på egenverdi.

PORTRETT:Samvittighetsflyktningen

– Hvordan gjør en det?

– Ved å vise ubetinget kjærlighet, se barnet og møte dets behov. Det er en fin balansegang der en også må lære seg å tåle at man setter grenser for uønsket atferd. Ofte kan det være nok å si nei, og så går en umiddelbart tilbake og oppmuntrer til å utforske videre. Det handler i bunn og grunn om tilstedeværelse.

Relevant følelse

I søndagens tekst vurderer Josef å skille seg fra sin gravide forlovede Maria. Han vil ikke føre skam over henne. Nettopp seksualitet er noe av det som aller mest har ført til snakk om skam. Øktedalen mener det ikke er grunn til å fjerne skammen fullstendig fra det seksuelle. Ikke så lenge den får spille en sunn rolle.

– Jeg tenker at hvis en bryter opp alle grenser og rammer for seksualitet så står man fort i fare for å skade andre. Jeg tenker at skam er en relevant følelse som regulerer seksualitet. Samtidig er det også ulike meninger om hva som er for stramme grenser i forhold til det seksuelle. Der vil det nok være et ønske om opprør om for stramme og rigide regler, tror Tuva Øktedalen.