Enhetsbiskopen

Jesus bad disiplene om å være ett. Var det derfor biskop Stein Reinertsen støttet vedtaket som fører til at homofile og lesbiske kan gifte seg i kirken?

Søndagens tekst handler om Jesu bønn før han skal lide og dø. Han løfter blikket mot himmelen og ber for sine disipler: «Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett».

Kristen enhet. Kirkens enhet. De siste ukene har det blitt hyllestord og skjellsord. Etter kirkevalget i høst ble det klart at det kom til å bli flertall for at homofile og lesbiske skal kunne vies i kirken. De tolv biskopene er delt på midten i spørsmålet. De satte seg ned for å utarbeide et forslag til vedtak hvor det blir lagt til rette for en ny vielsesliturgi, men med rom for de som står på kirkens klassiske ekteskapssyn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Siste bønn

BiskopStein Reinertsen i Agder og Telemark stemte for det omstridte vedtaket. Han har mange ganger talt over teksten om at disiplene skal være ett.

– Det er ingen gang du kommer så nært et menneske som i bønnespråket. Dette er en bønn Jesus ber like før han skal dø. Gjennom bønnen går det ett tema igjen og igjen: Om at de må være ett. Hvorfor ber Jesus den før han skal dø? Det må være fordi det er viktig å være ett og noe å kjempe for, sier han.

Flyktninger

Dagen møter Sørlandsbiskopen like etter det omstridte vedtaket iKirkemøtet. Reinertsen er overbevist mot at det er bibelsk lære med likekjønnede ekteskap. Inne i kirkemøtesalen og i debatten rundt har kirkens enhet og frykten for splittelse ligget tungt over biskoper som valgte å stemme for kompromisset.

Reinertsen begynner å snakke om sin hjertesak, omsorg for flyktninger og asylsøkere, når han skal snakke om kristen enhet.

– Jeg har ofte brukt teksten når vi snakker om flyktninger. Vi har et ansvar for å ta imot flyktninger. De hører hjemme i våre sammenhenger. Den enheten skal vise seg i praksis, med den variasjonen det er mellom kultur og språk. Det er gjort spennende forskning på hva som skilte de første menighetene fra samtidens foreninger. Det var sammensetningen i menighetene. Mens medlemmene i de andre foreningene var like, besto menighetene av alle slags mennesker. Så radikalt er det at vi har blitt ett. Det er et fantastisk bilde.

Han trekker også frem et annet bilde på enhet.

– Det sterkeste bildet på kirken er «Jesu legeme». Det finnes ikke flere legemer. Vi døpes ikke inn i forskjellige legemer. Begrunnelsen er at det finnes bare én Gud. Vi bekjenner derfor i tredje trosartikkel at vi tror på «én hellig allmenn kirke».

Læreavvik

– Du snakker om at det var forskjellige språk i en av de første menighetene. Men går det ikke en grense når man lærer forskjellig?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jo, det har alltid vært en utfordring, også for de første kristne. Paulus skriver alle sine første brev på grunn av læreavvik. Det viser at lære er viktig. Samtidig forstår vi stykkevis. Det er alltid vanskelig å vite hvor grensen går, og hva vi kan ha av uenighet.

Biskopen trekker noen linjer for hvor grensen går.

– Bekjennelsen til den treenige Gud. Det også utenkelig å ha en kristen kirke som ikke tror at Jesus var sann Gud og sant menneske. Og som ikke tror at Kristus er død og oppstanden.

– Hvis man ikke tror på dette, er man på den andre siden av streken?

– Ja. Dette er helt grunnleggende.

– Hvor sikker er du på at vielsesliturgi for lesbiske og homofile ikke er på den andre siden av streken?

– At det er to syn i kirken betyr ikke at man sier at den andres lære er like god som ens egen. Det er to syn. Spørsmålet er om man kan leve med det. Det er viktig å ikke tilsløre at man er uenig. Det er det som gjør denne saken komplisert. Derfor har det vært viktig for meg å fortsatt kunne lære det jeg står for. Og man kan ikke pålegges å gjøre det man ikke mener er rett.

Enhet og lære

– Var du noen ganger usikker på om grensen for enhet var nådd i vielsessaken?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det er en krevende sak. Som biskop er to ting viktig: På den ene siden skal vi ivareta læren. På den andre siden har vi et ansvar for enheten.

– Kan enheten bli viktigere enn læren?

– Det kan den hvis man tilslører eller nedskriver uenigheten. Du må snakke sant. Jeg tror det er mulig å leve i kirken med uenigheten uten å si at det er uvesentlige spørsmål. For dette er vesentlige spørsmål. Som kristne har vi alltid ansvar for å jobbe for enhet. Hvis vi alltid skal ta alle standpunkt til det ytterste og la oss splitte, blir det veldig mange kirkesamfunn. Så blir vi stående helt alene til slutt.