Badet som forvirrer

De siste 15 årene har det foregått intens forskning på de eldste kildene til kristen dåpspraksis. Ironisk nok har det ført til at vi vet mindre enn noensinne.

Paulus var veldig klar: Én Herre, én tro, én dåp. Men etter det ble ting vanskelig. Veldig vanskelig.

Elleve menn, samlet på en fjelltopp. De ser seg rundt. Plutselig ser de ham. Noen faller ned og tilber ham. Andre tviler. Plutselig tar han et steg mot dem. Han taler: «… Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Studerte kunst - ble en kristen

Kanskje var det allerede da noen som i sitt stille sinn begynte å tenke «Døpe dem? Hvordan da? Slik som Johannes? Eller slik vi har begynt å gjøre det? Skal vi først lære dem, eller skal vi døpe dem med en gang? Hvem bestemmer når de er klar for dåpen? Og, hvorfor skal vi i det hele tatt døpe? Hva skal dåpen bety?»

Mangfold

Om ikke disiplene kjente på disse spørsmålene er det liten tvil om at de dukket opp etter hvert. Det er ikke sjelden man hører at nyere kilder viser at den første kirken praktiserte dåp på den ene eller den andre måten. Men hvis de siste 15 år med forskning på de gamle kirkeordningene har vist oss noe så er det først og fremst at vi ikke kan være sikre på hvilken praksis som rådet hvor og når i Kirkens tre-fire første århundrer.

– Jeg vil ikke si at nyere kilder viser hverken det ene eller det andre. Jeg vil si at nyere forskning på kildene til oldkirkens praksis viser et stort mangfold. Det er ekstremt vanskelig å fastslå hvilken praksis man har hatt til hvilken tid, sierJohn Kaufman.

Kaufman er førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og har blant annet forsket på forholdet mellom enhet og ulike retninger i Oldkirken. Selv kom han til Norge fra USA som 21-åring. I USA vokste han opp i en menighet som praktiserte voksendåp. I Norge ble han med i Den norske kirke etter hvert. Forholdet til dåp har ikke blitt mindre pragmatisk av å følge med på forskningen på de eldgamle kirkeordningene.

Kompliserte kilder

Det er snakk om dokumenter som kanskje er så tidlige som det første århundret etter Kristus. Dokumenter som forteller om livet i Kirken og som blant annet forteller om dåpspraksisen. Problemet som har blitt mer og mer klart for forskerne er at disse kirkeordningene ikke er så enkle å forholde seg til. Vi har ikke de første utgavene, og de som har gjort kopiarbeidet gjennom århundrene har åpenbart gjort tilføyinger eller lagt inn praksiser fra egen tid. Og det er gjort uten å kommentere. Kildene blir dermed en kilde til forvirring snarere enn oppklaring.

– Dermed blir tekstoverleveringen så komplisert og omstridt at vi ikke kan vite om de ulike praksisene er fra det andre århundret eller det fjerde. Vi vet ikke om de beskriver praksis fra én periode eller blander sammen praksiser fra flere perioder og steder.

Det er ikke enkelt å si hvorfor den kristne dåpen oppstår. Sannsynligvis kan den knyttes til jødiske renselsesritualer. Men samtidig er den annerledes. Den ligner men er samtidig noe eget.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Uenigheter

Noen ganger kan det virke som båten må bli til mens man ror, og det kan man trygt si var tilfellet i den første kirke. Teologen sammenligner utviklingen i dåpssyn og praksis med forståelsen av Guds natur. Var Jesus guddommelig? Eller menneskelig? Eller var han kanskje begge deler? Underveis i Kirkens første leveår var det ulike bevegelser som stod for nokså diametralt motsatte syn på kristendommens suverene sentrum.

LES OGSÅ:– Paulus ville i dag stått på Egertorget

Slike uenigheter var rett og slett noe man måtte hanskes med underveis, gjennom høylytt krangling, stille bønn og ikke minst: mange og lange samtaler. Som interessante eksempler peker Kaufman på de to kjente teologene Tertullian og Augustin som begge levde i Nord-Afrika, men med 150 års mellomrom. På 200-tallet skriver Tertullian et sted at han anbefaler å vente med dåp til etter ungdomstiden. Man synder jo så mye i den fasen av livet. 150 år senere beklager Augustin seg over at foreldrene ikke døpte ham som liten. Da ville han nok fått nåde til å motstå alle fristelsene han hadde gitt etter for opp gjennom tidene.

Annerledes

Gamle dåpssakristier hadde flere kammer og tyder på en nokså fundamentalt annerledes dåpspraksis enn dagens, enten du besøker en luthersk eller katolsk kirke. Eller en pinsemenighet for den saks skyld. Mens man i dag har diskutert mengden vann var dåp en langt mer omfattende affære i Oldkirken.

– Det var en helhet og sammenheng mellom opplæringen, avsvergelsen av de gamle gudene, salving med olje og så dette med selve vann-handlingen. I alt dette varierte praksisen. Og så kommer det til selve innholdet. Er det hovedsaklig syndstilgivelse? Gir det Den hellige ånd? Gir det en nåde og kraft til å leve det kristne livet?

Tolking

– Er det bibeltekstene som skaper all denne forvirringen rundt dåpen?

– Definitivt. Det er veldig ulikt hvordan dåpen forstås i ulike bibeltekster. Dermed må kirken tolke bibeltekstene. Det er noe som kjennetegner Oldkirken. Ingenting er gitt på forhånd. Man kan gjerne si at de måtte finne ut hvordan ting skulle være, ledet av Den hellige ånd, sier Kaufman.

Tanken om at det finnes en gitt måte å forstå dåpen på, og så lete etter denne i Oldkirken kan han ikke stå inne for. Han tror at barnedåp har eksistert parallelt med den mer misjonspregede voksendåpen. Den tidligste beskrivelsen er fangevokteren som lar seg døpe av Paulus sammen med hele sitt hus, slik det er beskrevet i Apostlenes gjerninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det betyr hele hans husholdning, hans kone, barn, slaver. Dette har vært en praksis. Så har blant andre Tertullian argumentert mot det.

Så om dåpsspørsmålet er mindre hett i dag enn for 20 år siden er ikke det nødvendigvis et problem.

– Personlig tenker jeg at det bare er positivt at det ikke skiller kristne så sterkt. Man kan ha et gjennomtenkt forhold til hva en selv og den kirken en tilhører legger i det. Så kan en ha en åpen holdning til andre, sier John Kaufman.