En fred som kommer innenfra

– Med Guds fred kan jeg gjøre hva som helst, tenkte «Kristina» da hun ble en kristen. I dag bor hun i Irak.

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet», leser vi i Johannes 14,27.

I Erbil, i Nord-Irak, bor norske «Kristina» (27) med familien sin. Hun ønsker ikke å oppgi sitt ekte navn av sikkerhetsgrunner. Byen Erbil er Iraks fjerde største og er hovedstad for den autonome regionen Kurdistan. Her arbeider «Kristina» og mannen blant flyktninger.

Det kurdiske folk har drømt om sin egen stat i hundre år. I høst gikk de til folkeavstemning der nesten 93 prosent svarte ja til selvstendighet. Mange håpet at når de hadde hjulpet de irakiske regjeringsstyrkene med å nedkjempe IS, så skulle de få friheten i retur. Men motstanden mot en selvstendig kurdisk stat i Nord-Irak er stor både i og utenfor landet.

Den norske tobarnsmoren har opplevd å være redd mange ganger. Hun har selv vært tett på Islamsk Stat, eller «Daesh» som folk rundt henne sier, og har også måttet evakuere fra hjemmet sitt i Irak etter norske myndigheters råd.

Men hun har kommet tilbake.

– Det er helt sant at Jesus gir en fred som er annerledes enn verdens fred. Den kommer innenfra, sier «Kristina», som snakker med Dagen på Skype. Kvinnen er sminket, har store øreringer og et framtredende smykke. Rundt halsen hennes henger minstejenta på fem måneder og smiler.

– Vi kan ha en fred inni oss midt i krig, sykdom og alle mulige, vanskelige situasjoner, sier den norske kvinnen. Hun påpeker at det samtidig kan være omvendt. – Hvis vi ikke har fred, kan vi leve et liv i luksus og føle oss deprimerte og fulle av angst.

Det er noe den unge kvinnen vet litt om. Da hun var tenåring og levde uten Jesus i hverdagen, var det nettopp slik hun hadde det. Utad var hun en ungdom som bodde med den kristne familien sin i Oslo. Ingenting var egentlig feil, men hun følte det likevel sånn.

Hun husker godt at hun satt i stua da hun fikk et møte med Jesus som resulterte i en personlig relasjon til han.

– Han åpenbarte for meg det jeg hadde lært hele livet. Plutselig var de svarte tankene og selvbebreidelsen som jeg hadde slitt med, borte. Jeg tenkte: slik er det å ha fred. Med Guds fred kan jeg gjøre hva som helst.

Hun ler ved minnet.

– Selvfølgelig er det en prosess og jeg har vært redd her i Irak av og til. Da forsøker jeg å lytte til Guds stemme istedenfor å høre på nyheter og de mange ryktene.

– Alle vil ha fred

Ordet fred er alltid aktuelt i Irak:

– Når det er krig er det også mye snakk om fred. Folk skulle ønske at de kunne leve i fred. Alle vil ha fred, men her kriger de for å få fred, og det fungerer jo ikke.

Hun stanser et øyeblikk.

– Jeg ser at mitt eneste håp for dette landet er Guds fred. Alt er så komplisert, og folk tror så sterkt på sine egne meninger.

Kristina tror freden som Jesus gir kommer når en tar i mot han som frelser.

– Da tar Den hellige ånd bolig i oss.

Hun presiserer at hun tror mennesker kan oppleve Guds fred uten å ha blitt kristne.

– Det skjer ved at Gud viser seg. Noen ser Jesus i drømme eller på annen måte.

Måtte gi fra seg kontroll

Få dager før Dagen-intervjuet var hun selv svært urolig. Minstejenta var syk, og hun forstod til slutt at hun måtte gi fra seg kontrollen til Jesus. Hun har oppdaget at hun vil at han skal være herre over alle områder i livet hennes: barna, jobben blant flyktninger, helsa, ekteskapet og relasjonene hun har til mennesker rundt seg.

– Jeg vil stole på at alt er i Guds hånd, og at han gir fred på alle områder etter hvert.

Kristina tror en kan se på Norge om en leter etter svar på hvordan «den fred som verden gir» er.

– Det er fred i landet, folk har NAV om helsa skulle svikte, alt er trygt og godt. Det er det beste landet å bo i. Man får den hjelpen man trenger og er aldri redd for å havne på gata siden noen vil ta vare på en om det trengs.

– Gud har kalt meg hit

For snart fire år siden kom Kristina til Irak som nygift 23-åring. Nå har hun mann og barn og en leilighet som er pyntet med juletre og julekrybbe. Hun føler seg heldig som får bo i landet.

– Mange tenker at jeg har ofret mye, men Gud har kalt meg hit. Han har gitt meg tålmodighet til å lære land og språk å kjenne, og en interesse for folkene som bor her.

Hun opplever at mange rundt henne er grepet av angst og motløshet.

– Det er den ene krigen etter den andre. Folk sier: endelig er vi ferdige med IS, så er det uro mellom irakere og kurderne. Det er konflikt på konflikt, og folk spøker med at å ha fred vil bli for kjedelig. Men jeg merker at mange har lyst til å flykte. De hadde nok reist om de hadde fått muligheten. Da er det godt å fokusere på Jesus og hva han kan gjøre.

Leser

I det siste har hun begynt å snakke mer med folk om det som foregår i landet. Hun leser også bøker om Midtøstens historie, særlig om kristne irakere og hva Gud har gjort i landet tidligere.

– Jeg leser for å oppmuntre meg selv.

Hun har en venninne fra Bagdad som frimodig forteller om Jesus over alt der hun går. Kristina synes hun lærer mye av menneskene i Irak og håper Gud kan bruke henne også.

– Jeg er jo mye hjemme hos meg selv og føler ofte at jeg må be: Kom hellige ånd! Det er han som skal handle, ikke jeg.

Lever med savn

Nå, ved juletider, er det lett for at Kristina tenker litt ekstra på familien hjemme i Norge. Hun bekjenner at hun gråt en skvett før intervjuet da hun satt og tenkte på moren sin.

– Jeg savner mamma og pappa, sier hun.

Når samtalen går mot slutten, sier Kristina at hun gjerne vil oppmuntre Dagen-leserne:

– Vi som er i Irak kjemper med mye av det samme som folk gjør i Norge, men vi må ikke la hjertet bli grepet av angst. For oss er det helt tydelig at det eneste svaret er en høyere makt. Slik er det i Norge også. Mange tenker at om en bare hadde en bedre jobb, et større hus, mer hjelp eller at en ble behandlet bedre, så skulle en finne fred. Men til sist kommer vi tilbake til at det bare er Jesus som kan gi oss ekte fred.