Vil helbrede knuste barnehjerter

Millioner av barn er på flukt fra terror i Syria og Irak. Hva skjer med denne sårede generasjonen når de vokser opp?

Dette spørsmålet sendte Hanna til flyktningleirene iSyrias naboland. Hun opplevde at det var Gud selv som utfordret henne.

– Jeg følte at han spurte meg hvordan hjertene til disse flyktningbarna vil være om ti år, og at han ga svaret med det samme: Hvis hjertene deres ikke blir helbredet, vil de vokse opp som en generasjon preget av vold og bitterhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fordi deler av arbeidet er sensitivt, ønsker ikke «Hanna» å bruke sitt virkelige navn i avisen. Hun er en amerikansk lærer og terapeut i begynnelsen av 50-årene, som selv har familierøtter tilMidtøsten. Det har vært tøft å være vitne til hvordan mennesker på flukt lider i denne regionen. Da hun opplevde at Gud kalte for tre år siden, var hun ikke sen å be. Kallet førte henne rett tilJordan og senere til flere andre av Syrias naboland.

Innsamling fra Israel

Hanna deltok påNordisk kvinnekonferanse iKristiansand tidligere i høst. I løpet av en lunsj, der det ble snakket mer enn det ble spist, fortalte hun Dagen om det som er blitt hjertesaken i ordets rette forstand: Å bringe legedom til flyktningbarnas sårede hjerter.

– Vi lager plasser der barn på flukt kan få føle seg som mennesker igjen, der de kan føle seg sett og tørre å begynne å drømme om fremtiden, sier hun.

Verken stab eller finansiering var på plass da Hanna valgte å følge kallet. Men hun hadde gode kontakter i Syrias naboland og tillit til at Gud ville sende pengene hun trengte.

– Og det har han gjort. Vi har fått et godt team med arabiske medarbeidere og har fått finansiering fra givere i flere land, blant annetUSA,Canada og Israel, forteller hun og liker tanken på at penger fra Israel går til arabere på flukt.

– Ikke verst, hva? sier hun og ler.

Respekt

Hun er mor til tre voksne barn og beskriver seg selv som et menneske som elsker barn og elsker presanger. Hun fryder seg over å kunne dele ut gaver i form av leker, godteri, klær, tepper og varmeovner. Det har også hendt at hun har fylt en buss med flyktningbarn og kjørt dem til nærmeste handlesenter, så de kan få kjøpe de klærne de selv ønsker seg i stedet for alltid å måtte ta til takke med det de får.

Det handler om å behandle dem med respekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Flyktningene er ikke så mye annerledes enn du og jeg. Vi må ikke la flyktningstatusen redusere dem til ingenting og tro at vi er bedre enn dem, sier hun.

Hun er samtidig svært bevisst på at hun ikke skal være en julenisse som legger fra seg gavene og forsvinner.

– Jeg vil nå hjertene. Derfor er det viktig å bli kjent med familiene og komme tilbake til de samme flere ganger, sier hun og forklarer hvordan hun tenker:

– Hjertet bærer minnene fra fortiden og håpet for fremtiden. Millioner av irakiske og syriske barn har opplevd grov vold og sett enorme ødeleggelser rett foran øynene sine. Hvordan skal de klare å takle noe slikt? Det er bare ett svar på dette spørsmålet, og det er Herren.

De aller minste

Hun er smertelig klar over at flyktningene er mange og at hun og teamet hennes har sine naturlige begrensninger. I stedet for å gi litt hjelp til mange, har hun bestemt seg for å satse solid i mindre skala. Som i Jordan, der hun samarbeider med lokale folk som driver helseklinikk, terapisenter for kvinner og bibelstudier, mens hun selv retter oppmerksomheten mot barna.

– Vi setter oss ned med dem, en etter en. Vi lytter og ber, leker og ler, forteller Hanna, som blant annet bruker kunstterapi som metode for å bearbeide krigstraumer.

– Jeg opplever at Herren har bedt meg ta vare på de svakeste, de som har det mest vondt og er minst verdt i verdens øyne.

Den sinte gutten

Med varme i stemmen forteller hun om Amin, en gutt hun faktisk ble advart mot, fordi han ble sett på som vanskelig. Hun la merke til ham første gang da han og moren kom på et julearrangement. Moren ba noen av arrangørene om penger, men ble avvist. Da begynte hun å gråte. Sønnen, derimot, ble sint.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En av Hannas venner så hva som skjedde. Han tok hånd om moren og sørget for at hun fikk det hun trengte. Hanna grep fatt i sønnen som var i ferd med å løpe ut.

– Han var ydmyket og gråt for sin mor.

– Jeg hadde to valg, sier hun når hun tenker tilbake. – Jeg kunne enten be ham skjerpe seg og kritisere ham for å være tøff og aggressiv, eller jeg kunne møte blikket hans og fortelle hvem han var i Guds øyne.

Hanna valgte det siste.

– Jeg sa at Amin ikke skulle skamme seg over tårene. De viste at han hadde medfølelse med sin mor og at han var en sønn med ære. Jeg sa også at Han som hadde skapt Amin slik, ventet på å bli kjent med ham. Og jeg lovet at vi skulle hjelpe familien. De skulle ikke være alene, sier hun og oppsummerer det hun lærte av denne hendelsen:

– Ikke snakk nedsettende om Guds barn. Tal Guds kjærlighet inn i livene deres og se hvordan de blir forvandlet.

Muslimer blir kristne

Neste dag besøkte Hanna og teamet hennes Amins familie. Hun ble sjokkert over elendigheten. Familien var ekstremt fattige. Den ene søsteren var så underernært at tennene holdt på å falle ut. Den andre var tydelig syk.

– Vi satt sammen med dem hele dagen. Før vi gikk gav de livet sitt til Herren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hun reiste tilbake til Midtøsten for å oppmuntre barn på flukt, men var ikke forberedt på å oppleve at mange muslimer skulle bli kristne. Hun merker seg at muslimer er overraskende åpne for å høre om Jesus og ønsker å bli bedt for. Krigen har gjort at de begynner å stille spørsmål om hva islam virkelig er.

– De er sjokkert over volden som de har sett og vil ikke ha noe mer med den å gjøre, sier hun.