Vi henger alle sammen, rent kvantemekanisk

«Ant-Man and the Wasp» er en moderne lignelse om viktigheten av relasjoner, ikledd superheltkostyme og tatt ned på kvantenivå.

Produsent Peyton Reed og teamet hans har en leken tilnærming til humor såvel som kvantefysikk. Det betyr ikke at hverken humor eller historiefortelling holder et lavt nivå. Med mindre du enten er en kverulant av en kvantefysiker eller hater tørrvittige replikker er «Ant-Man and the Wasp» en film å bli glad i.

«På kvantemekanisk nivå er alt avhengig av å stå i relasjon til noe annet. Uten noe annet vil alt stanse opp», får vi høre av en professor i filmen. Dette er nok regissørens nikk til hovedtemaet i filmen, som kan oppsummeres med at «ingen mann er en øy».

I husarrest

Filmfortellingen starter med et kort besøk tilbake til 1987, der den opprinnelige Ant-Man, Hank Pym, og konen Janet, som er superhelten Wasp, redder tusenvis av mennesker ved å ødelegge et et sovjetisk kjernemissil. For å klare dette må Wasp må gå ned på subatomært nivå, en tilstand hun vet at hun ikke kan komme seg ut fra. Hun er fanget i kvanteverdenen, og ingen vet noe mer.

I tiden etter det har Scott Lang tatt rollen som Ant-Man, og trener sammen med Pyms datter Hope for at de to kan overta som Ant-Man og Wasp. Men Lang har dratt til Tyskland for å hjelpe Captain America i en superheltfeide som er i strid med internasjonale superhelt-avtalen Sokovia Accords. Hendelsene der har ført til at han fikk husarrest med fotlenke, og idet hoveddelen av filmen starter er Lang hjemme i huset sitt, og bare tre dager fra å få friheten tilbake.

Alle hendelsene i «Ant-Man and the Wasp» skjer innenfor rammen av disse tre dagene, noe som gjør filmen til en actionfylt og tettpakket affære.

Scott Lang har satt seg i unåde hos den opprinnelige Ant-Man, Hank Pym, ved å dra til Tyskland uten å si fra. Samtidig er Pym interessert i Lang, fordi han klarte å krympe seg ned på subatomært nivå og komme ut med livet i behold. Pym og datteren Hope har et håp om at Lang kan hjelpe dem å få tilbake Janet, og de har bygget et omfattende maskineri som skal kunne dra ned på subatomært nivå.

Vonde hendelser

Ant-Man and the Wasp handler om relasjoner fra start til slutt. Det blir særlig klart i filmens superskurk, Ava Starr. Hun fremstår som et spøkelse som kan gå både gjennom vegger og mennesker. Selvsagt ligger forklaringen i et kvantefysisk fenomen, men hennes noe ustabile ytre skyldes også en vond hendelse i hennes fortid. Hun mener Hank Pym indirekte er skyld i dette, og at subatomære Janet kan kurere tilstanden hennes. Pym mener derimot at en slik kur vil ta livet av Janet, om hun i det hele tatt er i live etter 30 år i kvanteverden.

Et av motivene i filmen er nettopp Ava Starrs forsoning med sin tilstand, sin fortid og sine onde gjerninger. Kan hun bli kvitt hatet mot Pym? Vil hun fortsette å sette sin egen redning foran Janets liv? Eller vil det rasende sinnet, de stadige smertene og den nært forestående døden spise siste rest av hennes menneskelighet?

Fryktelig sint

«Hvorfor er du så sint?» spør Gud profeten Jona i den bibelske fortellingen. Det er et interessant spørsmål i møte med en karakter som Ava Starr. Det er åpenbart at hun kun ser sin egen fortvilte situasjon, og hun overser at Hank Pym og Hope slåss for Janets liv. Det ligner på måten profeten Jona står i fare for å overse at menneskene han er sendt for å redde i byen Ninive, faktisk har en verdi. Og kanskje kan vi alle kjenne oss igjen i at vår egen situasjon blir så stor og viktig at det går utover vårt blikk for medmenneskene våre.

I fortellingen om Jona viser Gud at han er villig til å strekke seg langt for å tilgi menneskene i Ninive, og det til tross for at menneskene i byen virkelig var onde. Mange vil nok si at det de drev på med egentlig var utilgivelig, noe en også kan si om Ava Starr.

Billig tilgivelse

Det er alltid sterkt når en fortelling makter å vise at vonde handlinger som regel har en forklaring. Det kan hjelpe oss til ikke å alltid reagere direkte på andre menneskers handlinger, men gå omveien om empatien. Ofte kan imidlertid filmfortellinger by på enkle løsninger som dekker over de enorme lidelsene som har oppstått underveis. Tilgivelsen ser ut til å komme til en svært lav pris, og på sett og vis gjør den også det i denne filmen.

Slik må det kanskje være i filmuniverset. Men Bibelen byr på noe annet. Bibelens Gud stiller tilgivelsen tilgjengelig til alle som vil ta et oppgjør med sin egen fortid. Men prisen for denne tilgivelsen er svært høy, og Gud selv betaler den ved å gi sin egen sønn i døden for menneskene, slik vi leser om i Johannes evangeliets berømte tredje kapittel og sekstende vers.