Misunnelsesverdig godt samarbeid

Norme har betydd mye for samholdet i norsk misjon og for å få fram nye misjonsledere, mener professor Tormod Engelsviken.

Professor emeritusEngelsviken vedMenighetsfakultetet er en erfaren missiolog som selv har spilt en rolle i feltetNorme står midt i.

LEDER:Jubileum for en viktig møteplass

Han har vært misjonær og hatt verv iLausannebevegelsen. I 2010 bidro han sterkt under Lausannekonferansen i Cape Town med utformingen av sluttdokumentet.

Unge ledere

Norme har ellers spilt en god rolle ved å få fram unge ledere i misjons-Norge, mener Engelsviken.

MF-professoren mener Norme også har spilt en viktig rolle som et forum der misjonsledere kunne komme sammen for å drøfte misjonsteologi og -strategi.

– Norme er et fellesskap av misjonsledere og har ikke første og fremst hatt som siktemål å nå ut til kristenfolket. I stedet skulle Norme være et forum til inspirasjon for nåværende og fremtidige misjonsledere, sier han.

Evangelikale røtter

Engelsviken understreker at Norme ikke har oppstått av intet og beskriver hvordanNorsk Misjonsråd gikk sin egen vei da Det internasjonale misjonsrådet (IMR) i 1961 ble integrert iKirkenes Verdensråd (KV). Norge var det eneste landet som sa nei til dette og gikk dermed ut av IMR av frykt for liberal teologi og en manglende forpliktelse på Bibelen som høyeste autoritet.

Flere formelle ­internasjonale forbindelser til ­internasjonale misjonsmiljøer ble med ­dette borte, men 60-tallet var en vekst­periode for norsk misjon.

I 1974 oppstår så Lausannebevegelsen etter den store misjonskonferansen i Lausanne i Sveits. Det blir en annen arena enn KV og gir mange gode kontakter globalt for norske misjonsledere. Lausannebevegelsen blir også en kraft i misjonskretser i Norge.

Lausanne svekket

Mot slutten av 1990-tallet ble Lausannebevegelsen imidlertid svekket.

– Noe av entusiasmen ble borte, sier Engelsviken.

Da oppsto tanken om å inkludere den norske Lausannebevegelsen og den norske delen avDen Evangeliske Allianse i en ny organisasjon som kunne videreføre arbeidet Norsk Misjonsråd og de to andre hadde gjort. Norme ble løsningen.

Lausanne-samlingene, blant annet påDanvik folkehøgskole i Drammen, spilte en viktig rolle som møtested for sentrale norske misjonsledere. Nå er NormesLink-konferanse blitt en arvtager.

– Lausannesamlingene skapte et sterkt økumenisk fellesskap mellom misjonsledere og en mottok viktige strategiske og missiologiske impulser gjennom besøk av ledere i den internasjonale, evangelikale misjonsbevegelsen. Konferansene mistet nok noe av sin betydning på slutten av århundret, og det er svært positivt at Link-konferansene har ført denne tradisjonen videre i nye former, sier Engelsviken.

Han sier samtidig at Norme har hentet sin evangelikale plattform i Lausannepakten, som alle misjonsorganisasjoner knyttet tilDen norske kirke, men også de frikirkelige, har bygd på.

– Norme er derfor blitt et veldig viktig økumenisk fellesskap. I andre land er misjon ofte teologisk splittende, men i Norge har misjonsaktørene vært veldig samlet på tross av ulik kirkelig profil, på grunn av det fundamentale teologiske synet som ligger der i Lausannepakten. Dette har vært viktig for enheten i norsk misjon, og Lausanne har gitt det norske misjonsfolket og dets ledere kontakter internasjonalt som har vært veldig verdifulle.

Ville forenkle

Ole-Magnus Olafsrud – som i mange år var leder forNavigatørene – var sentral i arbeidet med å danne Norme.

– Bakgrunnen var blant annet at Lausannebevegelsen var en stor og kraftig plante i det norske evangelikale bedet. Det hadde de vært helt fra 1974, sier Olafsrud og ramser opp sentrale kirkelige ledere som biskopeneErling Utnem,Odd Bondevik, Håkon E. Andersen og Bjørn Bue samtPinsebevegelsens misjonslederHans Svartdahl, som brant for misjon og evangelikalt arbeid.

Olafsrud var «på utlån» på deltid til Lausannebevegelsens norske avdeling fra 1993 til -99 da han ledet den felleskirkelige Tid for Tro-satsingen. Han oppdaget at mye energi ble brukt på mange ulike arenaer, som Lausannesamlingen, Norsk Misjonsråds samlinger og bønneuka som Den Evangeliske Allianse sto bak.

– Denne spredningen var ikke den beste bruken av energi, sier Olafsrud, som var en av seks personer som ved årtusenskiftet satte seg ned for å vurdere om noe kunne forbedres.

– Vi ville prøve å forenkle og skape synergi i et samlende forum, inspirere og utruste til evangelisering og misjon og hadde en veldig høyverdig tanke om å få mer ut av det arbeidet som ble drevet. Samtidig skulle vi ikke nulle ut noe av det som hadde vært eller kappe røttene tilWorld Evangelical Alliance og Lausannebevegelsen, sier Olafsrud.

Norsk Misjonsråd var et veletablert organ som arbeidet for norske misjonsorganisasjoner både som et administrativt og inspirerende forum. Dette ble videreført av Norme, for eksempel ved å ta seg misjonærbarnas interesser og koordinere skattesaker.

Kritiske røster

– Var det kritiske røster til sammenslåingen?

– Det er det alltid og uansett når noe skal slås sammen. Det var det da Braathens SAFE slo seg sammen med SAS, og det samme medSantalmisjonen ogIndremisjonsselskapet. For alle er redde for å miste sin identitet og sin kultur, sier Olafsrud som hadde mange samtaler med blant andreIngulf Diesen som var krumtappen i Den Evangeliske Allianse som hver januar sto bak en felleskristelig bønneuke.

Diesen var opptatt av at alliansens arbeid ikke bare skulle forsvinne. Olafsrud satt i starten selv i Normes styre der de nettopp passet på at forløpernes bidrag ble holdt høyt i ære, men også videreutviklet.

– Min fornemmelse var at vi var tre motiverte parter som så behovet for forenkling og som også var opptatt av å videreføre det beste fra de tre organisasjonene. Jeg tror vi fikk det til, sier Olafsrud.

– Andre misunner oss at vi har maktet å samle glørne til et mer kraftfullt bål. I andre land har de enten ikke fått til noe sånt eller ikke engang vært motivert til det, mener han.

Visjonen viktig

– Hvordan vil Norme-samarbeidet se ut om nye 15 år? I hvilken retning går trendene?

– Jeg håper man er med og formidler misjonsvisjonen videre til kommende generasjoner. Det er veldig viktig, sier Tormod Engelsviken.

– Er det mer en formaning enn en profeti?

– Det er i alle fall et ønske. Jeg håper også at Norme kan spille en enda større rolle i offentligheten som representant for norsk misjon, enten ved at daglig leder får en høyere profil eller at styret får det, sier Engelsviken.

Han påpeker at det ikke bare er enkelt å profilere norsk misjon som en samlet størrelse grunnet ulikt syn i en del spørsmål. Men han mener Norme har bidratt til høy grad av harmoni mellom norske misjonsaktører med sin klare evangelikale profil.