Oppbyggelig teologi

For å si det som det er: Dette er den mest oppbyggelige boken jeg har lest på lang tid.

Harald Hegstad skriver klart og forståelig. Han er åpen og ærlig om sine premisser, han er respektfull overfor dem som tenker annerledes enn ham selv. Og viktigst: Han formidler et kristent gudsbilde på en tillitsfull og samtidig akademisk redelig måte. «Gud, verden og håpet» er primært skrevet til studenter på bachelornivå. Men også mange som ikke har studert akademisk teologi vil ha stort utbytte av den. Det gjelder forkynnere i sin alminnelighet. Ikke minst gjelder det barne- og ungdomsledere som i vårt kunnskapssamfunn kan måtte svare på vanskelige spørsmål. Hegstad dekker et bredt område av emner innen kristen dogmatikk, og leverer både forståelige og gjennomarbeidede svar på en lang rekke spørsmål. De aller fleste vil antakelig finne enkeltpunkter hvor de selv ville uttrykt seg annerledes eller er mer eller mindre uenig med Hegstad. I sum er likevel dette en svært velskrevet bok, godt egnet til å formidle kunnskap om den Gud vi møter i Bibelen.

Sant om virkeligheten

Når vi forholder oss til Gud, forholder vi oss til en vi ikke har full oversikt over. Derfor trenger vi en viss varsomhet når vi omtaler Guds vesen og handlinger. Vi trenger også en viss ydmykhet på egne vegne når det gjelder evnen til å fortolke virkeligheten. Ikke minst trenger vi en erkjennelse av at det er nettopp fortolkning vi bedriver, også når vi mener å ha forstått noe entydig og klart. Ved å være ærlig om dette utgangspunktet kan vi med desto større frimodighet snakke om kristen teologi ikke bare som et lukket tankemessig system, men som et forsøk på å snakke sant om virkeligheten. Kristen teologi kan ikke reduseres til filosofiske betraktninger uten å miste mye av sin egenart. Men fordi Guds virkelighet ikke uten videre er tilgjengelig for våre erfaringer, må vi arbeide med Guds ord for å bli kjent med Ordets Gud.

Bibelens bøker

Hegstad bruker de første kapitlene i boken til å drøfte hva dogmatikk er og hvordan vi kan vite noe om Gud. Et av mange spørsmål han er innom, er Bibelens tilblivelse. Det er viktig å være klar over at sammensetningen av Bibelens bøker ikke er resultatet av mer eller mindre tilfeldige valg. Da man i kirkens første tid skulle sette sammen det vi kaller Det nye testamente, så man etter tekster som 1) stammet fra en apostel eller dennes nære krets, 2) hadde et sakssvarende innhold i relasjon til kirkens lære, 3) allerede var utbredt i kirken. Enhver kan være uenig i det utvalget som ble gjort, men det lå altså etterprøvbare kriterier til grunn.

Ydmyk og åpen

En gjennomgangstone i Hegstads bok er en saklig redegjørelse for slike prosesser, sammen med en lærdom som aller mest ble tydeliggjort i reformasjonens brudd med Den katolske kirke: Også tradisjonen må kunne kritiseres. Dette innebærer ikke at alt er i spill eller at alt er relativt. Men det innebærer en ydmyk og åpen tilnærming til Bibelen og kristen tro, slik at vi ikke holder fast ved etablerte standpunkter uten å kunne begrunne disse på en ordentlig måte.

Kjønn og homofili

Hegstad tar ikke tydelig stilling i alle spørsmålene han drøfter. Blant annet går han ikke detaljert inn i den stadig pågående samlivsdebatten. Men han omtaler både hustavlene og kirkens tradisjonelle homofilisyn uten å distansere seg fra disse. Når det gjelder spørsmålet om kjønn og ekteskap skriver han om den nytolkningen som nå vinner terreng at den reiser avgjørende spørsmål om «forståelsen av både kristen skapelsesteologi og menneskesyn og (for) hvordan man skal tolke og anvende bibeltekster i slike spørsmål.» Hegstad berører dessuten Bibelens kjønnsforståelse. Også her synes jeg han gjør kloke vurderinger, ved både å vise til hvordan Bibelen omtaler Gud, mann og kvinne, samtidig som han understreker Bibelens lære om alle menneskers likeverd.

Guds løfter

I våre dager står vi overfor både liberalteologi, sekularisering og impulser fra andre religioner. Da er det en risiko at konservative kristne kan føle seg tvunget til å klamre seg til skansen, snarere enn å delta i den teologiske samtalen. Det er ikke mulig i en anmeldelse å gi en sakssvarende presentasjon av Hegstads drøftinger på alle punkter. På den ene siden er det nødvendig å advare mot tendenser til å gjøre alle spørsmål ultimative for kristen enhet. På den andre siden er det like nødvendig å advare mot motsatt tendens - at alt blir åpent og uavklart.

«I stedet for å spekulere over det som vi ikke kan vite noe om, må vi holde oss til evangeliet og til Kristi kors. Selv om det ikke alltid bekreftes av erfaringen, kan den troende klamre seg til løftet i tro på at Gud holder det han lover», skriver Hegstad.

Frelse og dom

Det at verden finnes, er Guds vilje, skriver han. Men dette innebærer ikke at alt som skjer er Guds vilje. Videre er ikke Guds handlinger i historien begrenset til det mirakuløse. Like lite som profetisk tale er begrenset til det som gjelder meg og mitt liv.

Videre er det kristent sett rett og nødvendig å snakke om Jesus ikke bare som en blant flere, men som selve Frelseren. Dermed må vi også snakke om synden som skiller oss fra Gud. Og vi må snakke om evigheten. Dermed må vi også snakke om frelse og om dom, og om livets to utganger. Om at vi ikke blir frelst i kraft av å være skapt, men at vi må få del i frelsen. Alt dette må forstås med det klare premisset at Jesus lever i dag.

Ingen grunn til blygsel

Det er i seg selv en glede å lese hvordan Hegstad frimodig gjør rede for kristen tro i akademisk form. Akademisk teologi har gjennom historien også vært en arena for mange slags mer eller mindre kreative forsøk på å underslå Bibelens lære. Men kristne har ingen grunn til blygsel i møte med vitenskapelig forskning. Til syvende og sist handler kristen tro om nettopp å tro, men det er ikke en tro som henger i løse luften. Snarere tvert imot.

Forsiktighet

Til slutt har MF-professoren også et kapittel det kristne håpet, både om denne verdens fremtid og om det evige livet. Det er ikke lenger mange som snakker om de siste tider. Jeg kan ikke huske at dette var tema i en eneste forelesning da jeg selv studerte kristendom. Hegstad presenterer ulike syn på både endetiden og evigheten, stadig respektfullt og samtidig med noen kritiske kommentarer der han finner det betimelig. Jeg går ikke her inn i selve drøftelsen, men viser først til denne elegante formuleringen om at Bibelens lære innebærer både kontinuitet og brudd: Det erverden som skal bli ny, samtidig som verden skal bliny. Og jeg slutter meg også til Hegstads påpekning av at vi i mange spørsmål på dette området bare kan uttale oss med forsiktighet.

Oppstandelse

Tonen i Hegstads bok er åpen og konstruktiv. Det er forskjell på en akademisk tekst og en preken. Bokens lesere vil nok på noen punkter finne både momenter og argumenter som de ikke slutter seg til. Det er en ærlig sak, så lenge man kan gjøre rede for sitt syn på en sakssvarende måte.

Der tanken kommer til kort, legger Hegstad til grunn en tillit til Gud. Det har bidratt til å gjøre denne boken både interessant og - som jeg nevnte innledningsvis - oppbyggelig. Jeg tar derfor med avslutningsavsnittet: «Ved Jesu oppstandelse er frelsens virkelighet foregrepet i vår verden, og gjennom troen på Jesus kan mennesker allerede nå få del i denne frelse. Det kristne håp innebærer en visshet om at den Gud som har åpenbart seg i Jesus også har verdens fremtid i sin hånd.»