Ikke lenger slave av frykten

Tanja Rønhovde (52) var pastorkona 
med sceneskrekk. Å si noe foran en forsamling 
var inntil nylig fullstendig umulig for henne.

Det begynte med en episode på ungdomsskolen. Tanja Rønhovde skulle lese høyt i klassen men klarte ikke å få frem ett eneste ord.

Det la seg en frykt over henne som slo sine teltplugger fast og ble værende.

– Det var kommet inn noe som jeg ikke hadde kontroll over. Det var så fælt for meg, sier hun.

Lærerne hørte at hun stammet, og sa: «Du har så vondt i halsen, du skal få slippe å lese».

– Du kan ikke

Rønhovde hadde en drøm om å bli sykepleier, men forstod at obligatoriske presentasjoner på studiet ville gjøre veien dit til et særdeles krevende prosjekt for hennes del. Hun valgte helse- og sosialfag og deretter hjelpepleien.

Hun husker turen med misjonsbåten Elida, da hun traff mannen sinOlav Rønhovde. Han er i dag pastor iCredokirken, en stor frimenighet i Bergen. Hun ble bedt om å ha et vitnesbyrd da de kom til Stord. Midt i en setning ble det full stopp. En annen på teamet måtte ta over. Også denne episoden er lagret som et smertefullt minne.

– «Dette kan du ikke, Tanja», sa jeg til meg selv. «Du kan ikke snakke foran en forsamling».

Yrkesdrømmen ble dermed lagt på is.

Da hun opplevde at tiden var inne, tok hun de fem fagene hun manglet på gymnaset. Hun fikk lov til å legge frem oppgavene for norsklæreren på tomannshånd, og klarte å gjennomføre. 40 år gammel var Tanja Rønhovde klar til å begynne på drømmestudiet.

Men på sykepleien var angsten der fortsatt. Da det var tid for gruppepresentasjoner var hun så redd at hun var våt av svette på hendene. «Jeg kan ta ansvar for overheaden», sa hun til studievennene.

Sjefen leste oppgaven

Utfordringene ble med på lasset da hun begynte i jobb. Det var krevende for henne å skulle legge frem rapport for de andre åtte-ti som var på vakt samtidig, men hun leste den opp, og kom seg gjennom.

Rønhovde ville så gjerne begynne på videreutdanning i intensivsykepleie. Hun visste at det ville innebære å presentere oppgaven i plenum i et stort auditorium, noe som var umulig for henne. Hun beit seg merke i en kommentar fra en sykepleier som sleit med tilsvarende angst: «Frykten er så kraftig at jeg heller vil kaste meg foran en bil og dø enn å stille meg frem». Rønhovde selv kjente det som hun ble kvalt av angsten.

– Jeg tenkte: «Her er det krefter»

46 år gammel begynte hun på videreutdanningen likevel. Hun klarte å være mer og mer åpen i forhold til hvordan hun hadde det, og møtte full forståelse hos ledelsen på studiet. Da det var tid til å legge frem oppgaven, møtte ikke Tanja Rønhovde opp.

– Sjefen på videreutdanningen presenterte prosjektplanen min, forteller hun.

Selv hadde hun jobbet hardt i forkant med innleveringen, og hadde laget en powerpoint-presentasjon av oppgaven.

Hjertet slo hardt

Da mannen, Olav, i 2006 ble spurt om å være pastor i Levende Ord, var Tanja Rønhovde ikke spesielt begeistret. Det var vanskelig for henne å sitte på fremste benk og hun var ofte nervøs når mannen stod foran menigheten. Hun kjente til at det ofte er forventninger om at også pastorkona skal være synlig og ta ordet.

– Vi sa til menigheten at jeg ikke kom til å si noe. Jeg hadde min identitet i sykepleien og kom til å støtte han og være til stede alt jeg kunne, men jeg ville ikke være i front.

I praksis ble det noen turer opp på scenen. Bare hun skulle takke, kjente pastorfruen at hjertet slo hardt, at kroppen skalv og at hendene ble svette. Det hendte at noen forsøkte å dytte litt i henne for å få henne til å si noe, for eksempel i forbindelse med en barnevelsignelse. Det var to pastorpar i menigheten, og mens Kirsten, kona tilPer Ove Berg tok ordet, gjorde Tanja Rønhovde det aldri. Ikke mellom årene 2006 og 2015.

Desperat

Så, i 2013 ble hun dårlig av migrene. Rønhovde prøvde ulike typer medisin, men fikk ikke hjelp. Hun, som alltid hadde vært frisk, måtte be om hyppige sykmeldinger på jobb. I feriene kunne hun ligge med migreneanfall i en hel uke.

Flere ganger var hun hos en nevrolog. Omsider kapitulerte også han:

– Tanja, jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med migrenen din.

Både fastlegen og sjefen hennes mente at hun måtte søke om å bli uføretygdet fremfor å gå ned i stilling. Selv var hun forvirret og desperat. Hun så at ikke bare hun, men også familien led under situasjonen, og ropte ut til Gud:

– «Det må finnes hjelp! Jeg kan ikke leve sånn! Det kan ikke være riktig!»

Helseføde

Under et besøk hos en venninne, ble Tanja Rønhovde introdusert for boken «Helseføde» avKenneth Hagin som av mange blir regnet som trosbevegelsens far. Hun ble nysgjerrig og begynte å lese.

– Den har mange eksempler på helbredelser som han opplevde da han var pastor, forteller hun. Rønhovde merket at Guds ord tok tak i henne på en annen måte enn tidligere. I mars 2013, mens hun leste boken, hørte hun en stemme:

– På søndag skal du opp på scenen og reklamere for boken du leser.

Rønhovde visste at det var Gud, men tenkte at det var umulig. Hun ringte mannen sin, som ble både overrasket og glad.

– Her sitter jeg og spør Gud om når han skal helbrede meg, også var dette svaret jeg fikk.

Hun var så nervøs at hun skrev ned hvert ord hun skulle si på en lapp. Da hun ble introdusert, reiste hun seg og gikk i retning scenen, opp trappene og frem til mikrofonen. Hun var på en og samme tid nervøs og trygg.

– Jeg visste at jeg skulle være lydig.

– Hjelp for bønnelivet

Hun merket at menigheten ble overrasket. De hadde aldri hørt henne snakke før.

«Helseføde» ble utsolgt i løpet av minutter.

– For meg var det en bekreftelse på at det var Gud som hadde talt. Mitt budskap ved å presentere boka var å si at Gud ønsker å helbrede, og at det er noe vi må ta tak i som kristne.

Hun vet at mange er i mot Kenneth Hagin.

– Om han har rett i alt, vet jeg ikke, men det er noen sannheter og vitnesbyrd i det han skriver som fører til forvandling i folks liv. Jeg klarte ikke å stanse og måtte lese flere stykker etter hverandre, for en ny verden åpnet seg opp.

– Orket ikke en ny stjerne

I 2015 inviterte Credokirken evangelistenTodd White på besøk. Mens Olav Rønhovde var forventningfull og trodde det ville komme mye folk, var kona hans mye mer reservert.

– Jeg sa til han at jeg ikke orket en ny stjerne.

Amerikaneren ble imidlertid ønsket velkommen, og Tanja Rønhovde fikk fri fra jobben så hun kunne være med de tre dagene besøket varte. Olav Rønhovde fikk satt ut rundt 1200 stoler.

– Jeg ble skamfull da jeg så køen, innrømmer kona hans.

Selv satt hun og slukte undervisningen som hun opplevde var «ånd og liv». Men Rønhovde følte seg både grepet og desperat på en gang. På den siste dagen sprang hun etter evangelisten da han var ferdig med formiddagsundervisningen:

– «Todd, du må be for meg. Jeg må ha alt», sa jeg.

Evangelisten hadde en annen tidsplan:

– «Nei, Tanja, vi skal be i kveld», svarte han.

Kunne ikke stå på bena

Om kvelden var det såkalt «bønnetunnel». De rundt 100 lederne laget bro med hendene og ba for de som passerte under.

– Det var kø i flere timer. Todd stod i en ende og Olav og jeg i den andre, forteller hun.

Til vanlig ville hun vært helt utslitt, men hun kjente tvert om at hun var full av krefter. Til slutt var det pastorparets tur.

– Folk la hendene på oss. Da vi kom til Todd White gikk det en fysisk kraft gjennom hele meg og slo meg i bakken. Jeg kunne ikke stå på bena, forteller Rønhovde. Hun, som aldri har vært beruset, følte seg «full» av Gud og ustø.

På konferanserommet begynte hun å profetere:

– Jeg sa: «Dere aner ikke hva vi skal få oppleve av vekkelse som kommer».

Etterpå konstaterte hun at «noe hadde skjedd».

– Henrykkelse

Dagen etter skulle Tanja Rønhovde på jobb på Haukeland sykehus, på avdelingen der hun hadde arbeidet i to og et halvt år. Tårene var ikke langt unna, for hun «hungret etter Jesus» som hun hadde fått et helt nytt forhold til, og kontrasten var stor til det hun hadde opplevd på møtene.

– Du er heldig, Olav, som kan være med de frelste hele tiden. De forstår deg, sa hun til mannen sin.

Så gikk hun og la seg. En sang fra konferansen kvernet i hodet hennes: «No longer slaves», og det slo henne at hun ikke lenger var en slave av frykten.

Da mannen litt senere skulle legge seg, konstaterte Tanja at Guds kraft var over henne, og hun foreslo at han skulle legge seg et annet sted.

– Guds kraft var så mektig. Det var en slags henrykkelse, beskriver hun.

Men mannen hennes ville ikke gå. Han ville ha med seg det som skjedde.

– Det var helt svart i rommet for det var natten mellom 16. og 17. april. Plutselig traff et lys meg. «Skru av det lyset», ropte jeg til Olav. Det var så kraftig over meg. Jeg kom inn i bønn og så Jesus stå ved senga. Han tok hånden min og vi gikk sammen på veien.

Debora

Tanja Rønhovde beskriver at hun så en slags film for sitt indre øye. Det var vekkelse og Guds ånd berørte folk mens tunger av ild satte seg på dem.

– Jeg så at folk sprang på møtene, og ropte det ut så Olav også fikk det med seg.

Ekteparet knelte ved sengen og ga livene sine til Gud på nytt.

– Vi sa: Det er slutt på å holde på med egne ting. Nå tar du over, Gud.

Rønhovde beskriver opplevelsen som at «noe ble etablert over meg». Mannen hennes var svært beveget. Han sa til henne at hun var blitt døpt i Den hellige ånd og ild. Han fikk også et ord til henne om at hun var blitt reist opp som en Debora ved hans side. I Bibelen var Debora en profet og dommerkvinne som var rådgiver for Barak i kampen mot kanaaneerfienden.

Det kunne hun bekrefte:

– «Jeg har vært en hjelper før, mye i egen kraft. Nå skal du få støtte på en annen måte».

Innvielse

Dagen etter opplevde Tanja Rønhovde at Gud talte til henne igjen om at det nå var tid til at hun gikk inn i tjenesten som han hadde sett ut til henne. Hun forteller at hun så et bilde av seg selv som død på et alter.

– Jeg sa: «Her har du meg, Gud». Det var ikke noe annet jeg heller ville.

Dagene som fulgte var fulle av gråt. Hun gråt på vei til og fra jobb og hadde problemer med å la være å gråte på arbeidsplassen. Da det nærmet seg helg sendte ekteparet ut en melding til hovedledere i Credokirken om at det var noe de ville dele med dem. Alle 35 møtte opp.

– Det er vanskelig å sette ord på det, men vi gråt sammen og Guds ånd kom over oss. Det ble innvielse og hellighet.

På søndagsmøtet fortalte pastorparet at de ville dele en sterk opplevelse som de mente ville forandre deres egne liv. Tanja Rønhovde visste ennå ikke at hun var blitt helbredet, og trodde at hun måtte skrive opp alt hun skulle si. Men da hun kom opp på scenen kjente hun seg fri og trygg, og delte vitnesbyrdet sitt.

– Vi kjente at vi skulle innby folk som trengte å bli fri til å komme frem. 100 mennesker kom frem. Jeg har aldri bedt for folk på den måten. Jeg var så full av kraft at Olav måtte støtte meg. Mange som kom frem ble berørt av Gud. Jeg visste at nå går jeg inn i min tjeneste, forteller hun.

Fri

Etter den dagen har Tanja Rønhovde følt seg fri på scenen.

– Jeg forstod: Her er det frihet som jeg aldri har hatt før. Jeg har valgt å tenke at kanskje min tid ikke var før nå. Jeg har bedt i 37 år om å bli fri frykten. Jeg hadde ord, og jeg ba, men jeg hadde ikke gjennombrudd før nå.

I disse dager er det ett år siden Tanja Rønhovde tok ordet på scenen i Credokirken i Bergen for første gang. Hun har delt vitnesbyrdet sitt ved flere anledninger dette året, men føler et spesielt kall til å arbeide med kvinner, og har derfor startet kvinnearbeid som nå samler 150- 200 kvinner hver gang det er treff. Flere menn har spurt henne om når hun skal preke.

– Jeg må ta det stegvis, sier hun til Dagen

Få dager etter intervjuet brøt hun også den grensen, og talte på gudstjenesten.

– Nå har Gud blåst liv i meg på en helt spesiell måte, slik Salme 63:1-9 beskriver det. Jeg har aldri hatt et ønske om å komme meg fram, men nå gjør jeg det han har bedt meg om. Den sønnen får frigjort, blir virkelig fri.