Sann og rett faste

Anger og bønn skal drive oss nærmere Gud.

Det er askeonsdag,og fastetiden innledes. Jesus advarer mot å praktisere fasten på en gal og hyklerisk måte. Aske er i Bibelen et bilde på det forgjengelige og ble brukt for å uttrykke sorg og bot.

I GT var fasten knyttet til den store forsoningsdagen, som var fastsatt for kollektiv og offentlig faste i Israel. Senere ble fasten utvidet til fem nye fastedager, alle til minne om krisetider for folket. I urkirken ble faste praktisert som en hjelp i bønn og åndelig konsentrasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I den første kristne menighet ble fasten praktisert i gudstjenestelivet.

Jesus er opptatt av hvordan man faster. «Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne» (Matt. 6,17). Deres faste ble en demonstrasjon av fromhet istedenfor å uttrykke bot og omvendelse. Jesus understreker at fasten ikke er noe mål i seg selv.

Fasten blir misbrukt dersom hensikten er å vise seg fram, slik fariseerne og de skriftlærde gjorde. «Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Matt.6,18.


Behovet for faste og bønn har først og fremst med vårt forhold til Gud å gjøre. En sann og ekte faste har sitt utspring i hjertets anger og sorg over synden og et delt hjerte.

Anger og bønn skal drive oss nærmere Gud. Og når hjertet blir vendt helt mot Gud, får vi også del i hans rike velsignelser.