Så mange slags påfunn

«Se, dette er det eneste jeg har funnet ut: Gud skapte mennesket som det skulle være, men de prøver så mange slags påfunn.» Forkynneren 7,29

Den vise Salomo konkluderer med at Gud skapte oss mennesker som vi skulle være, ut fra sin gode vilje. Men vi prøver så mange slags påfunn – eller søker mange kunster, som det heter i en annen oversettelse.

En av kunstene er at vi gjerne vil hente ut «fordelene», uten å gi troen naturlig rom i livet. En «lettversjon» av kristendommen, den får ikke prege oss for mye, men god å ha når utfordringene melder seg. Det vi trenger er å be om syndstilgivelse og et forandret liv.

I tenårene hadde jeg selv en kamp før jeg våget å stå fram som kristen. Det var så mye jeg ønsket å ha med meg først. Men en tirsdag kveld høsten 1955 var motforestillingene brutt ned. Jeg fikk si ja til Jesus.

I 1. Kongebok leser vi om kong Jeroboams dobbelthet. Han dyrket avguder, men bønnfalt den sanne Gud om hjelp når livet gikk imot. Så snart alt ordnet seg, vendte han Gud ryggen og fortsatte å ofre til avgudene. Et dårlig forbilde for landets innbyggere.

En dag blir sønnen Abia alvorlig syk. Da duger ikke offerhauger og avgudsprester, kongen vil ha kontakt med Herrens profet og gir sin kone følgende oppdrag: «Stå opp og forkle deg, så ingen kan se at du er Jeroboams kone. Gå så til Sjilo, der profeten Akia bor, han som forutsa at jeg skulle bli konge over dette folket.»

En liten bestikkelse hørte også med: «Ta med deg ti brød, noen kaker og en krukke med honning og gå til ham. Så sier han deg nok hvordan det skal gå med gutten.» Det skulle nok ende godt denne gangen også!

Kona gjorde seg ukjennelig som dronning, tok med kaker og honning og dro avsted til profetens hus.

Oppdraget skulle være enkelt, for gamle Akia kunne ikke se lenger. Han var stiv i blikket. Men om øynene ikke fungerte, så hadde han en «direktelinje» på høyere nivå. Herren hadde sagt til ham: «Nå kommer Jeroboams kone og vil spørre deg til råds om sønnen sin, for han er syk.» Profeten fikk vite hva han skulle svare henne, pluss en viktig opplysning til: «Når hun kommer, vil hun late som om hun er en annen.»

Akia ventet spent, og straks han hørte lyden av hennes fottrinn i døren, sa han: «Kom inn, du Jeroboams kone! Hvorfor later du som om du er en annen? Jeg har fått et tungt budskap til deg.» Et trist budskap om at sønnen Abia skulle dø.

En spesiell fortelling til ettertanke. Kongen mente han kunne leve sitt eget liv, i opposisjon mot Guds vei og vilje. Bortsett når behovet for hjelp ble spesielt stort.

En liten parallell finner vi i historien om mannen som gikk langs en stri elv. Plutselig snublet han, falt på hodet ut i vannet og ble ført avsted med strømmen. Mannen var i livsfare og begynte å rope til Gud, noe han ellers aldri gjorde. I neste øyeblikk støtte han mot en trestamme som lå ut i vannet. Det ble redningen.

Tilbake på fast grunn fortsatte han vandringen med blikket vendt oppover: «Takk for hjelpen, nå klarer jeg meg sjøl», erklærte han selvtilfreds.

Men igjen snublet han og havnet ut i det frådende vannet. Det førte til enda mye sterkere rop: «Herre, redd meg, jeg mente ikke det jeg sa! Jeg mente ikke det jeg sa!»

Kanskje kjenner vi oss litt igjen. Vår Herre er god å ha som en sikkerhet i bakgrunnen. En vi kan anrope når livet står på spill, ellers klarer vi det meste på egen hånd. Mener vi.

For apostelen Paulus var livet Kristus og døden en vinning. I dag er livet for mange blitt vinning og Kristus en tilflukt når alt annet rakner. Men det er stort å vite at han hører vår bønn også da. Herren er god og barmhjertig mot alt han har skapt, og vi kan bekjenne med kong David i salme 86,15: «Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, rik på miskunn og sannhet.»

La oss tjene ham fullt og helt!

«Se, dette er det eneste jeg har funnet ut: Gud skapte mennesket som det skulle være, men de prøver så mange slags påfunn.»

Forkynneren 7,29