Omvend dere!

En mann i sine beste år kom bort til meg og sa: Vi trenger mer omvendelsesforkynnelse her i landet!

Jeg tok det først som en frisk meningsytring, men måtte etter litt ettertanke gi mannen rett. Det er ikke ofte jeg hører en direkte forkynnelse om omvendelsens nødvendighet.

Mannen sa noe mer: Døperen Johannes sto fram i Judea ødemark og forkynte rett på sak: «Vend om, for himmelriket er nær!»

På samme måte begynte Jesus sin gjerning med å forkynne: «Vend om, for himmelriket er nær!» Og da Peter holdt sin tale på pinsedag og tilhørerne spurte hva de skulle gjøre, kom svaret kontant: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave».

Det handler om en direkte snuoperasjon. En endret livsholdning. Fra å leve bortvendt fra Gud, skal vi vende oss til ham. Omvendelse og frelse står sentralt i den kristne tro, sa mannen til meg.

Jeg nikket og lot tankene gå langt tilbake. I oppveksten var jeg på møter der vi ble oppfordret til å tenke på Gud, vår Skaper, i ungdommens dager, i vår mest åpne og mottakelige livsfase. Utsettelser ville gjøre valget vanskeligere. Mye annet ville erobre vår oppmerksomhet og binde oss fast.

Både unge og eldre ble konfrontert med alvoret ved å være menneske. Det er jeg dypt takknemlig for i dag, en takknemlighet som tiltar jo eldre jeg blir. Jeg fikk si ja til Jesus i «ungdommens fagre vår». Søke hans gode ledelse i alle større og mindre avgjørelser i livet. Det har fungert.

Vi ble også minnet fra prekestolen om å være rede til å bryte opp på kort varsel. Vi skulle være reiseklare, selv om vi var unge og hadde livet foran oss. Uansett alder var vi bare et hjerteslag fra evigheten.

Og folk i høy alder ble minnet om å gripe anledningen, for snart kunne livsreisen være over.

Slike appeller ble noen gang sagt under tårer. Det lå et bankende hjerte bak. Jeg opplevde det ikke som «skremsel», men omsorg fra personer som ville mitt og andres beste.

En preken ut fra profeten Jesaja sitter som klistret i hukommelsen. Den handlet om «Farao, Egyptens konge, som lot den rette tid gå seg forbi». En sterk påminnelse om ikke å utsette avgjørelsen, for ingen kjenner morgendagen. Men i dag er frelsens dag, i dag er Gud å finne. Nå var den rette tid for å ta et avgjort standpunkt for Jesus, koste hva det koste ville.

Profeten Amos hjalp meg også til å forstå at tiden var inne for å ta troen på alvor. «..så gjør deg rede til å møte din Gud, Israel!», heter det i 1930-oversettelsen. En dag ville kallet nå meg for siste gang. Det sank dypt inn i mitt unge hjerte.

Likegyldighet og fortielse av sannheten hjelper ingen. Tvert om, jeg trengte direkte tale for å treffe et valg for livet. Et valg jeg aldri har angret på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd alvorlig forkynnelse, forankret i Guds eget ord, som skremmende. Det hjalp meg til å velge rett og velge i tide.

Jeg er fullt klar over at det kan være tungt å bære fram et alvorlig budskap. Vi vil helst høre det som er hyggelig og ikke trenger dypt inn i samvittigheten. Derfor går mye av dagens forkynnelse inn det ene øret og ut det andre. Peters pinsepreken traff hjertene og fikk tilhørerne til å skjønne at det måtte til en forandring og det øyeblikkelig.

Når jeg senere i livet har stått overfor «last call» på flyplasser rundt om i verden, har det nesten vært som å oppleve et vekkelsesmøte. Snart er det vel bare i avgangshaller på flyplasser man får slike assosiasjoner.

På den ene side tas det til orde for et mer realistisk forhold til døden. Den er en del av livet og angår oss alle. Men det blir feil å overlate døden til underholdningsindustrien, mens vi fra prekestolen skal være ytterst forsiktig med alt som kan skremme og skape angst.

For mye eller for lite vil alltid være en balansegang. Men la oss være ærlige overfor hverandre: I en tid da mediene pøser vold, mord og ødeleggelse inn i hjemmene, bør vi kanskje tåle å bli minnet om at livet er en gjennomreise.

Dere er jo født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir. For alt det som lever, er som gress, og all dets prakt som markens blomst. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette er det ord som er forkynt for dere i evangeliet.

1. Peter 1, 23-25

Trenger du mer åndelig påfyll?