Menneskelig dårskap
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren» (Jes 55,8).
Hvor lett det er å anta at Gud er som oss. Men vi er ikke som Gud, vi bare ligner. Her ligger menneskets unike verdi forankret og den dypeste mening som Guds ypperste skapning – ikke noe mer, men heller ikke noe mindre.
Mye menneskelig aktivitet synes å handle om forsøk på å overta Guds rolle i denne verden. Vi tror at jo mer kunnskap vi erobrer, desto større kontroll har vi. Etter hvert som kunnskapen øker skal vi så frigjøre oss fra gamle forestillinger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gud blir redusert til en overflødig sikkerhetsventil. Tro omdefineres som overtro. Når vi endelig kan låse opp de genetiske kodene skal ingenting være umulig for oss.
Tåpelige menneske! Vi er som små barn som bare demonterer og ødelegger. Når alt er skrudd fra hverandre og instruksjonsboka er kastet på bålet, hvem skal da ta ansvar for at ting fungerer på planeten? Advarselen stod i instruksjonsboka. Når den siste alarmen går kan det være for sent å snu.
Da finner vi trøst i at Gud fortsatt er Gud. Selv om han lar mennesket boltre seg i sandkassa, så tar han ansvar for at det han skapte ikke forgår. Menneskelige framskritt utgjør ingen trussel for ham som er hele universets herre og dommer.
