Jeg er livets brød

Hvis vi vil være blant dem som krever tegn for å tro, risikerer vi å havne på avstand fra Herren. vår kall er derfor ikke å være mirakeljegere. Vårt kall er å ta imot, og å invitere andre til å ta imot, livets brød.

Ledere blir møtt med ulike slags forventninger. Noen ganger kan vi la oss blende av tilsynelatende sterke kvaliteter, for så å oppdage at bak fasaden skjulte det seg helt andre karaktertrekk. Andre ganger er det nærmest motsatt.

Det britiske bandet Coldplay sang om «When you get what you want, but not what you need». Fra det gamle Israel husker vi at folket ville ha en konge, ikke minst for å være som de andre folkene. De fikk Saul, som var høy og rank, og som forsåvidt begynte godt. Men han viste seg å være en langt dårligere konge enn de først hadde antatt.

Også Jesus ble møtt med en del forventninger. Etter at han hadde mettet 5000, hendelsen er omtalt tidligere i kapittel 6 i Johannesevangeliet, var det nok flere som begynte å knytte forhåpninger til ham. Men hva slags forventninger var det de hadde?

Noen sammenlignet ham med Moses, og tenkte gjerne at han skulle gjøre enda større tegn. Derfor ville de se hva han var god for. Så skulle de tro. Så kunne han få være lederen deres. Men Jesus, på sitt forunderlige vis, snur hele samtalen idet han svarer på noe langt mer enn det menneskene spør om.

For mannaen var bare begynnelsen. Den var jordisk og forgjengelig, mens det brødet Jesus vil gi dem varer evig. Mens manna og mat for øvrig gir oss styrke frem til neste måltid, gir livets brød oss nettopp nytt liv.

«Jeg er livets brød.» Det er vel et ganske typisk Jesus-utsagn. Uttalelsen er både konkret og gåtefull. Jesus snakker ikke først og fremst om proteiner og karbohydrater. Han snakker om selve livet. Men vi forstår ikke uten videre helt hva han mener når vi hører dette første gang.

For naturligvis er det ikke slik at Guds barn rent fysisk aldri kommer til å sulte. I vers 27 har Jesus snakket om den mat som forgår og om den mat som består. Han vet at de som spiste mannaen i ørkenen, de døde senere. Slik alle som har opplevd et tegn fra Gud også har gjort det. Tegnet, underet, miraklet, det hadde en konkret betydning for en tid. Men aller mest hadde det en funksjon ved at det pekte utover seg selv – til Gud.

De senere årene har flere begynt å få brød levert på døren sammen med avisen om morgenen. Det kan passe fint, det. Men det er naturligvis en risiko for at brødet uteblir en dag. Livets brød er ikke avhengig verken av at avisbudet finner frem, at bakerens ovn har strøm eller at han har kjøpt inn nok mel. Den som kommer til Jesus og tror på ham, skal aldri sulte eller tørste.

Vi burde også si, som tilhørerne i dagens tekst: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» For her er brødet som treffer oss på vårt dypeste. Her er brødet som minner oss om å ta imot og tro på Jesus. Og her er også brødet som minner oss om at Gud bryr seg om hva vi skal spise.

Kristus gir seg selv på ny og på ny i nattverden. Brødet er Kristus selv. Slik sett utgjør han den mangedoblingen av mannaunderet som rabbiene hadde snakket om. Men ikke slik de hadde sett for seg. De fikk ikke nødvendigvis det de ba om, men de fikk det de trengte. Også vi trenger at Jesus avslører vår egen materialistiske tilnærming. For det er ikke noe lettere for oss å ha tro til Gud enn det var for dem.

Visst kommer det dager med tørke, visst kommer det dager med frustrasjon. Ja, det kan komme dager med fortvilelse og mørke, og dyp desperasjon. Bibelen er ikke fremmed for noe av dette.

Livets brød er ikke et rusmiddel som hjelper oss til et øyeblikks flukt fra tilværelsen. Derfor var kritikerne, hvis vi kan kalle dem det, mer treffsikre enn de antakelig var klar over, da de i vers 34 ba: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Brødet som bærer i seg kraften til å seire over døden. Dette brødet trenger vi. Hele tiden.

Vi trenger ikke et kristenliv som beveger seg opp og ned i takt med de siste opplevelsene vi måtte ha hatt. Vi trenger trygg grunn under føttene. Men vi trenger en varhet, en lydhørhet for Åndens stemme. Hvis vi vil være blant dem som krever tegn for å tro, risikerer vi å havne på avstand fra Herren.

Vårt kall er derfor ikke å være mirakeljegere. Vårt kall er å ta imot, og å invitere andre til å ta imot, livets brød. Det er der vi finner livet. Det er der vi finner Jesus. Det er der vi får del i frelsen, i livssamfunnet med Herren.

«Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.»

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)