Hvorfor? Hvor lenge?
Sorgfulle tanker i sjelen. Mørke skyer over hjertet. Hvorfor, Herre? Hvor lenge?
Sorgfulle tanker i sjelen. Mørke skyer over hjertet. Medmennesker med fiendtlig sinnelag. Bekymringsfulle symptomer på sykdom.
Hvorfor, Herre?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvor lenge?
Det tar visst aldri slutt. Har du glemt meg?
Skjuler ditt ansikt for meg?
Slik taler David i Salme 13.
Også i dag plages troende mennesker av slike spørsmål. Vannet «når dem til sjelen».
Jeg har flere ganger prøvd å forstå dem. Prøvd trøste. Prøvd å svare dem. Prøvd å forsvare Gud. Men teorier gir ofte liten hjelp. Velment og riktig teologi når ikke fram.
Men det er et stort lyspunkt: Hjertesorgen vendes tross alt mot Gud. Klagen rettes opp mot ham. Skriket er ikke et skrik i tomme luften. Det har en adresse.
Og underlig nok hender det at den prøvede sjel finner ro hos Herren. Ro, men ikke forklaring.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
David fikk en ro midt i smerten. Han avslutter salmen med et «men».
«Men jeg setter min lit til din miskunnhet. … Jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot meg» (Salme 13:6).
På tross av alt, Herre: Du er min Gud. Du vil meg vel. Jeg tviholder på din miskunnhet. Jeg ser ikke veien ut av krisen, men jeg regner med deg.
Vi skal ikke kreve en slik tillitserklæring av dem som er midt i en krise. Men det er stort når de kommer dit at de kan avslutte en klagebønn med:
«Tross alt, Herre: Du er min Gud. Og du er god.»
