Himmelbro

Skjøre broer mellom Himmel og jord, likevel så sikre, om du vil gå på dem.

Omsider kom Alf Prøysens «Julekveldsvisa» inn i salmeboka for noen år siden. Men ikke uten debatt. Formen var ikke akkurat en salme, og så var det innholdet da, holdt det mål?

Jeg har vokst opp med julekveldsvisa som en kjær sang. Jeg tror far min likte Prøysen av samme grunn som han likte Jakob Sande. For deres livsnære og kanskje litt snublende ærefrykt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Prøysen gjør det ikke så prangende. Han kommer drassende med julenek, jordmors-tak, vedfavner og gulvvask. Han omtaler Jesus som en «guttunge» som får «lamunger» av «gjetergutta».

Midt i visa kommer en kjernesetning, om stjerna over jordmors-taket: «Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru, imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.»

Det var vel ikke stjerna, men «guttungen», Jesus, som lagde den broen, ved å komme til verden. Det var ei skjør bro. Likevel så sikker, for ingenting kunne hindre at Gud hadde bestemt seg for å frelse. Det var like mye midt i en hverdag som gulvvask og kyr på Ringsaker. Likevel var det en verdensbegivenhet som endret alt.

Var din Frelsers liv slik, så skal også ditt få ligne Hans. Skjøre broer mellom Himmel og jord, likevel så sikre, om du vil gå på dem. Hverdagslige, men likevel så fylt av Hans nærvær, om du vil se det.

Behov for mer inspirasjon?