Gudebilder

Er de bildene vi har av Gud, bilder vi har fått av Ham? Eller har vi laget dem selv?

Du har kanskje opplevd det samme? Ut av intet sa det pang i huset der jeg bor. Jeg skvatt til, løp bort og lurte på hva som hadde skjedd der lyden syntes å komme fra. Et bilde hadde falt ned av veggen. Rammen var skakk. Glasset var knust og bildet hadde fått seg en knekk. Så pass at det aldri har kommet opp på veggen igjen.

Vel, vel. Intet tap for husets skjønnhet, vil sikkert noen si.

En gang sa det pang i Israel. Det var tilrettelagt, planlagt og skjedde i et fellesskap med fullt overlegg.

Slik står det skrevet: «Josjia var åtte år gammel da han ble konge. Og han regjerte i Jerusalem i trettien år. Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgte i sin stamfar Davids fotspor uten å vike av til høyre eller venstre. I sitt åttende regjeringsår, da han ennå var ung (han var vel da 18 år gammel) begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhauger og Asjerastolper og for utskårne og støpte gudebilder. I hans nærvær rev de ned alterne for Baal-gudene.»

Josjia gikk hardt til verks. Sikkert til manges forundring og noens grenseløse irritasjon. Han pyntet ikke på de vakre, men akk så tomme avgudsbildene som var satt opp i fedrenes tempel. Han brukte sin myndighet og gikk brutalt til verks, rev dem ned og knuste dem til støv som han strødde på gravene til dem som hadde dyrket disse guder.

Hvorfor gjorde Josjia det? Han gjorde det fordi det var tvingende nødvendig. Ikke fordi Herren var mot kunst. Men fordi Israels Gud hadde forbudt Israel å lage seg utskårne gudebilder eller egne bilder som skulle forestille Herren. Bilder som ville dra dem bort fra Ham og ikke til Ham. Erstatninger av det ekte. Slikt som hedningene gjorde.

Josjia hadde ungdommens vågemotige store visjon og Guds kraft hos seg til å korrigere det bildet som sakte, men sikkert gjennom generasjonene var blitt innført og hadde erstattet gudsdyrkelsen av Israels Gud. Helt til Israels Gud ikke lenger var verken å se eller høre eller ble æret. Så langt hadde det gått, på så kort tid – at boken som hadde skapt og formet gudsdyrkelsen – den selvfølgelige bokrullen i templet med Guds lov – ble gjenfunnet og oppdaget i templet, som om den hadde vært helt ukjent. Og det var nettopp det den var. Den var blitt glemt av dem som skulle forvalte den og av det folket som Gud gjennom den – hadde åpenbart seg.

Vi har alle våre bilder. Som vi ser på. Av alt mulig. Så har vi våre bilder av andre. Og selvbilder. Vår forståelse av oss selv. Hvem vi er. Hva vi er verdt. Hva som gir vårt liv mening og verdi.

Vi har også våre bilder av Gud. Bilder vi har laget selv. Kanskje finnes det sammenhenger mellom selvbildene og gudebildene? Han som bildet forestiller, dyrker vi. Kanskje er bildene slik vi ønsker at de skal være? Og vi har bilder av Gud vi har fått av andre. Bilder vi bare har tatt imot gjennom overleveringer og som har fått henge på hjertets veggtavle.

Er de bildene vi har av Gud, bilder vi har fått av Ham? Eller har vi laget dem selv?

Falske gudebilder har aldri hjulpet noen. Noen som oppdager dette går så langt at de ikke bare fjerner lettveggene som bildene har hengt på. Noen går så langt at de også fjerner bærende konstruksjoner som like fullt har holdt dem oppe. For dem er Gud, slik de kjenner ham – ikke noe alternativ lenger. Bare en krykke.

Det kan godt være at det finnes en del som ikke blir hjulpet av med i våre liv før bildene som gir kraft til det knuses. Men hvordan kan vi vite om bildene av Gud er sanne og ikke falske? Det er ikke alltid så lett som en skulle tro. En ting er sikkert: Gud er alltid større. Og vi er så lenge vi lever ganske menneskelige og derfor meget begrenset.

Men først og fremst kan vi vite noe om det, gjennom å prøve dem på Guds ord. Det er et ufravikelig krav. Derfor er det mitt håp for deg i 2017 at Guds ord slik du har det i Bibelen alltid må være en dyrebar skatt i ditt liv. Der vil du møte deg selv. Der vil du møte Gud. Der vil du lese om Gud. Der vil Gud lese deg. Der finnes de viktigste ting et menneske behøver. Der finnes det dyrebare løfter for veien gjennom livet og der møter du Ham som er Veien. Disse to tingene hører heldigvis uløselig sammen. «Stol på Herren av hele ditt hjerte. Og sett ikke din lit til din egen forstand. Kjenn Ham på alle dine veier. Så gjør Han dine veier jevne.»

Kan hende vil vi ikke bli klar over om våre gudebilder er falske, før vår tro settes på store prøver. Ingen av oss vil gå gjennom livet uten å møte sider ved dette. Sykdom, vanskeligheter i ekteskapet, ensomhet, økonomiske utfordringer, relasjonelle problemer, dødsfall i familien, psykiske påkjenninger, arbeidsledighet, utbrenthet. Mange har spurt seg selv, når slikt skjer: hva er galt med meg? Og de har spurt Gud. Mest sannsynlig har de ikke fått svar. I alt dette taler gudebilder.

Men i alt dette finnes det nye muligheter og nye anledninger for Guds nåde for hver ny dag. For nye bilder. Det gjorde det for eksempel for kristendomshateren Paulus. Han fikk et kraftig møte med seg selv da Han fikk et kraftig møte med det sanneste, levende bildet av Gud: Jesus Kristus. Og tenk: Paulus fikk nåde og han ble full av sannhet! Sannheten satte ham fri og hjalp ham mektig i det som fortsatt ble et prøvet, men rikt liv. Akkurat det kan skje i ditt og mitt liv! For slik er Han som jeg gjerne vil ha som bildet av Gud.

«Han er ustrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen og Han bærer alt ved sitt mektige ord.»

Heb. 1,3

Behov for mer inspirasjon?