God morsdag!
Feiringen av en årlig morsdag begynte for over 100 år siden. Men «fenomenet» mor er mye eldre!
Allerede i 1 Mos 3:20 leser vi:«Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever» (1 Mos 3:20). Navnet Eva knyttes her sammen med verbet forå leve. Uttrykksmåten er sterk: «… mor til alle som lever.» Eva er vår «ur-mor».
Gjennom slektens historie har alle mødre en Eva-funksjon. Og hver eneste en av oss har en biologisk mor å takke for livet. Da Jorunn ble femti år, fikk hun et fat av våre fem voksne barn. På fatet sto det med sirlige bokstaver: «Kjære mamma. Takk for livet!» Refleksen fra Bibelens første bok var tydelig – og uttrykt med emosjonelt ladede begrep.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selvsagt er ikke dette eksklusivt å forstå. Det fjerde budet sidestiller mor og far. I et skrift fra gammeltestamentlig tid ble budet utlagt slik:«Hedre din far av hele ditt hjerte og glem ikke din mors smerte da hun fødte deg. Husk at det er dine foreldre du kan takke for livet. Hva kan du gi dem igjen for det de har gitt deg?» (Siraks bok 7:27–28)
Luther skrev mye om foreldrenes rolle. Overfor brødre, søstre og vår neste for øvrig befaler ikke Gud mer enn at vi skalelske dem, sier han. Men Gud skiller ut mor og far, utmerker dem framfor alle andre på jorden og stiller dem sammen med seg selv. Her gjelder begrepethedre.
På engelsk brukes begrepet «honour». Vi kjenner det igjen i «honnør». Ofte innebærer ikke det mer enn en respektfull gest. Men når det gjelder våre foreldre, er «honour» noe annet og mer. Vi har med en guddommelig skaperordning å gjøre.
Gud brukte våre foreldre da han ga oss livet. «… du har vevd megi mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget» (Salme 139:13–14). Gud har selv gitt mor en rang og posisjonsammen med far ognest etter seg selv. Siraks ord ovenfor er derfor morsdagsord av beste merke.
I vår syndefulle og smertefulle verden er mye kommet i ulage. Unnfangelse, graviditet og fødsel følges ofte av uro, bekymring og smerte (1 Mos 3:16). Sirak betonte det samme: «Glem ikke din mors smerte da hun fødte deg.» Uttrykket omfatter dypest sett også all bekymring som barn påfører en mor i oppvekstårene.
Mors måte å ivareta morsansvaret på vil også være preget av uheldige avgjørelser og feil, kanskje endatil klare overtramp. Landstad skrev i en salme om «jordens dype smerte». Denne smerten er ekstra vond når den slår inn i forholdet mellom generasjonene.
Men tvers igjennom problemene opprettholder Gud sine skaperordninger. Han vil velsigne oss gjennom dem, og han forventer respekt for dem. Vi skal ikke berøve foreldrene våreden æren de tilkommer som våre foreldre – selv om de skulle være fattige, skrøpelige eller sære, skrev Luther.
Mange av oss har hatt mødre som skjøttet morskallet på en varm og god måte. Morvar der. Hun lyttet. Trøstet. Irettesatte. Fant utveier når det så mørkt ut. Hun oppdagetvåre skrøpeligheter uten å vende oss ryggen. Hun elsket med mer enn en vanlig nestekjærlighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bevisst eller ubevisst ivaretok hun den rollen Skaperen hadde gitt henne. Sivles morsdagssang vinner gjenklang hos oss. For mor viste oss «ein fager veg opp frå vår vesle stova».
Men hva med voksne «barn»? Skal de ikke forlate far og mor? Jo, et oppbrudd må til (1 Mos 2:24). Men det fjerde budet oppheves ikke når vi selv inngår ekteskap. Å «forlate sin far og sin mor» er ikke en ansvarsfraskrivelse.
Omtanken for aldrende foreldre skal ikke overlates til ugifte søsken. Heller ikke gode sosiale ordninger og et godt helsevesen løser oss fra det fjerde budet. Foreldrene våre erfortsatt linken mellom Skaperen og oss.
Begrepet hedre går ikke ut på dato. Når mor merker respekt, interesse, takknemlighet og støtte fra deg, løftes selvfølelsen hennes. Kanskje merker hun noe avGuds store sammenheng i livet sitt. Og når barnebarna hennes registrerer at du har denne holdningen til din mor, fremmer du respekten for Gud som skaper – i neste generasjon.
Morsdagen er dagen da takknemligheten bør være synlig, i ord og gjerning.
«Du skal hedre din far og din mor, slik Herren din Gud har befalt deg, så du kan leve lenge og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.»
5 Mos 5:16
