Frelser og dommer
«Jorden ble taus av frykt da Gud sto opp for å dømme, for å frelse alle hjelpeløse på jord» (Salme 76,9–10).
Det har alltid vært slik at frelse og dom henger sammen – både som motsatser og som en samlende beskrivelse av livets alvor og realiteter. Som kristne tror vi både på frelsen og fortapelsens mulighet. Hvis ikke ville frelsen bli rent jordisk og Jesu ufattelige offer meningsløst.
Likevel går vi lett i fellen hvis vi våger å bruke ulykker, kriger og andre tragedier i samtiden som bevis på at Gud dømmer enkeltpersoner, nasjoner eller regimer. Det ligger utenfor vårt ansvarsområde å identifisere slike handlinger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi kan nok undre oss og bli alvorsfylte av gudsfrykt, men bekrefte dom over andre på Guds vegne er ikke vårt mandat. Nei, vi er betrodd budskapet om forsoningen og går derfor frimodig ut med denne oppfordringen til alle mennesker: «La dere forsone med Gud!» Frelsen er de gode nyhetene, ikke dommen.
Selv om Gud har annonsert en dom til slutt, slik det er nedfelt i vår apostoliske trosbekjennelse, så har aldri Gud frasagt seg retten til å gripe inn i historien. Hans mål er alltid å komme de hjelpeløse til unnsetning. Gud er enkers og de farløse forsvarer, han tåler ikke undertrykkelse og urett. Derfor kan vi alltid appellere til ham i bønn om en ende på ondskapen og om frelse for «alle hjelpeløse på jord».
