Din store verdi

Det finnes ikke noe gudsforlatt sted. Vitner det ikke om at du og jeg er av uvurderlig verdi i Guds øyne?

En av de tingene som du og salmisten David antakeligvis har felles, er gleden over naturen. Den ro som fjell og daler, skoger og vann kan gi er fantastisk. For noen av oss er det lettere å reflektere i en slik setting.

Når David skriver er det som om han er helt til stede i sitt eget liv. Kanskje er det en stemningsfull kveldstid i Jerusalem. Stillheten har senket seg og ettertanken fått rom. Han ser opp og ut. Han ser rundt seg.

Og David blir «månebedotten» over det han ser. Skaperverket er et underfullt verk, et virkelig kunstverk! (Hvis du synes naturen i Jerusalem er vakker skulle du vært i Nærøyfjorden David!)

Jeg vet ikke om ett menneske som ikke vil være enig med salmisten om at det finnes en vidunderlig prakt over himmelen! At månen og stjernene og markens sauer og ville dyr, fisker og alt som ferdes på havenes stier – er et vidunderlig skue.

Hva ville vår eksistens vært uten naturen? Forresten David: hvordan visste du at det finnes stier i havet som fisker følger?

Alle skjønner salmistens begeistring for naturen. Men hvorfor denne beundringen for Gud i dette, David? For ikke alle deler Davids tro.

Selv om mange kan tale om gleden over å være i «Guds frie natur» og prise naturens praktfulle skjønnhet, er det mange som ikke som David, kan prise Gud. Som en selvfølge ser salmisten det ikke alle ser – han ser Guds finger i skaperverket.

Og han lovpriser Skaperen! «Herre, vår Herre! Hvor herlig Ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! «Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der…»

Jeg vil utfordre alle oss naturelskere: ateisme og et liv uten Gud burde være en fremmed tanke for oss! For bak ethvert dødt, jordisk mesterverk finnes det en menneskelig kunstner. Vakre kunstverk oppstår ikke av ingenting. Et kunstverk har en villet og ordnet komposisjon med detaljerte nyanser som vitner om mening, motiv og dyktig design.

Derfor trekker salmisten den fornuftige slutningen også at bak et gigantisk, komplekst mesterverk som vårt uendelige og ubegripelige store univers – akkurat tilpasset liv på planeten lever på – med liv til menneske, fisk, sau, okse og ville dyr i tusen former – vitner det om spor etter den levende Guds finger.

Etter én med uendelig makt, som i motsetning til alt som er forgjengelig, er fra evighet til evighet og skapte alt for en hensikt.

David taler vakre ord til denne Skaperen. For Gud må være en personlig Gud som hører og kommuniserer. For det er ikke mulig at en person som David og du og jeg er – som tenker og kommuniserer – kan ha sitt opphav fra noe upersonlig. Dessuten må denne personlige Gud være en Gud fra evighet til evighet. For nye levende slekter følger døde slekters gang.

Alt det vidunderlige David så, så Han som en refleksjon av Guds skjønnhet, herlighet og makt! Og slik er det: Har du tro, kan du med troens øye se glimt av Guds herlighet for dine øyne hver eneste dag.

Skulle ikke en slik Gud tilbes, dyrkes og æres? Selvsagt! Da bryter lovsang i fra sjelen ut, hos David: «Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen.»

Ikke bare er vi til. Men vi har fått forvalteroppdrag fra Gud og gitt stor makt. «Alt la du under hans føtter.» Sier salmisten. Og hvem kan benekte at mennesket også oppfører seg slik? På godt og ondt?

Davids undring er ikke slutt. Det er nå den egentlig begynner:

«Når jeg ser din himmel, dine fingres verk… månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske…»

Har ikke du en del ganger undret deg over dette også? Tenk at jeg har fått liv. Men hvem er lille jeg i alt dette store? Finnes det noen mening med mitt liv? Er jeg en tilfeldighet og en ubetydelighet i dette store univers? Er jeg sett når det er så mye å se? Hva er mitt liv verdt? Hvor går jeg? Hva er da et menneske?

Men det høres ut som David har en visshet og et eget vitnesbyrd.

David hevder frimodig: Hva er da et menneske at du husker på ham! En menneskesønn at du ser til ham!

Ikke bare er vi gitt makt. Men vi er sett og husket på. Der vi er, er Gud nær. Vår planet er et sted hvor Guds omsorg og kjærlighet er spesielt nær! For Gud husker på hver og en av oss. Han ser til hver og en av oss! Det finnes ikke noe gudsforlatt sted. Vitner det ikke om at du og jeg er av uvurderlig verdi i Guds øyne? Hvilken kongelig verdighet det finnes over våre liv!

Men vår store verdi ser vi mest av alt når vi betrakter Jesu makt. David avslutter som han begynner sin salme: «Herre (JHVH), vår Herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!» Det er noe vidunderlig profetisk over denne lovprisningen. For denne Herren har et herlig navn: Herren Jesus Kristus!

Hebreerbrevets forfatter henviser til Jesus som den dypeste sannheten og oppfyllelsen om menneskets storhet. Han er universets Herre. «Det er heller ikke under englers herredømme Gud har lagt den kommende verden som vi taler om.

Om dette er er det en som har vitnet et sted: Hva er et menneske – at du husker på det, en menneskesønn – at du tar deg av ham? En kort tid har du stilt ham lavere enn engler (sitat LXX). Men du har kronet ham med herlighet og ære, alt har du lagt under hans føtter.

Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle. Gud ville føre mange barn til herlighet. For ham og ved ham er alle ting.»

Jesus er den andre Adam. Han som ikke syndet. I Ham er Guds bilde helt og fullkomment. Han er Menneskesønnen som steg ned til oss og gav seg selv for oss like til døden på et kors. I oss selv er vi fortapte syndere. Men vi er så verdifulle og elsket av Gud at Han gav sin Sønn til soning for alle våre synder og oppreiste Ham fra de døde. Gjennom Ham har vi syndens forlatelse og den fullkomne verdighet.

Jeg vet ikke om noe som kan sette et menneske fri fra verdiløshet som det å ta imot troen på at vi er skapt av Gud og merket av Ham. Jeg vet ikke om noe som lar meg bedre se min evige verdi, enn å få øye på den Den korsfestede og oppstandne Jesus. Han som elsket oss så høyt, like til døden på et kors. Han er «avglansen av Guds herlighet, avbildet av Hans vesen». Nå er Han opphøyet av Faderen med herlighet og ære.

Jesus blir vår Herre, når vi kommer til ham og blir Hans! Skulle ikke Han æres og tilbes? Måtte du og jeg og alle si: «Herre, vår Herre! Hvor herlig Ditt navn er over hele jorden!»

Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?

Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden! Salme 8