Den frelse vi har sammen
Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige. Judas brev 1, 3
Til tider er vi kristne mer opptatt av forskjeller enn av den frelse vi har sammen. Vi kan vi være uenig på en del punkter, uten at det rokker ved det Kristus har gjort for oss alle. Ifølge Paulus blir vi mennesker frelst utelukkende av nåde, ved tro. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave.
På reise ute i den store verden, har jeg i land etter land møtt mennesker som kan vitne om den frelse vi har sammen. En like sterk opplevelse hver gang. For noen år siden fikk jeg sammen med en reisegruppe besøke et par kinesiske menigheter, grunnlagt av norske misjonærer. En stor opplevelse preget av mye gjensidig glede.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den unge kinesiske guiden vår spurte forundret: «Hvor har dere truffet hverandre tidligere, dere kjenner jo hverandre!» Vi prøvde å forklare at vi tilhørte samme familie gjennom troen på Jesus Kristus. Det var noe hun i sin kultur aldri hadde hørt om, at det gikk an å ha søsken i alle land.
Sånn fungerer den frelse vi har sammen. Noen kan fortelle om en beveget omvendelse, for andre skjer det mer i det stille. Troen vokser fram og skaper en kursendring i livet. Bekjennelsen tar form: «Jeg vet på hvem jeg tror!»
Hele tiden har det vært klart at dette er tiltenkt alle mennesker. Engelen kom til gjeterne på Betlehemsmarken «med bud om en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Kristus, Herren». Jesus kom til verden for å frelse syndere, og der er vi alle i samme båt. Samtidig står det klart at det finnes ikke frelse i noe annet navn.
Det å bli født på ny til et levende håp, er det største et menneske kan oppleve. En ung gutt avla sitt første vitnesbyrd på denne måten: «Jeg er så frelst at jeg er glad!» Bedre kunne det ikke ha vært sagt.
En kvinne ble en ivrig kristen på sine eldre dager, og lot ingen sjanse gå fra seg til å fortelle om det som hadde skjedd med henne. På et søndagsmøte jublet hun fra sin plass nede i salen: «Det er så godt å være frelst at jeg finner ikke nok bokstaver i alfabetet til å uttrykke det.»
Herrens bror, Judas, valgte å kalle seg Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, han som ble forstander for menigheten i Jerusalem. Heller ikke de to brødrene trodde i utgangspunktet på Jesus som Frelser og Herre, men det skjedde en stor forandring underveis. Etter oppstandelsen ble de hengivne medarbeidere.
Judas gledet seg til å skrive et oppmuntringsbrev til sine venner om deres felles frelse, men følte seg tvunget til å sende en formaning til Guds menighet om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. Det hadde sneket seg inn folk blant dem med en helt annen agenda.
Appellen til de hellige, det vil si alle som tror på Jesus Kristus, om på rett måte å bringe den sanne og sunne troen videre til nye generasjoner, er ikke mindre viktig i dagens samfunn. Her påhviler det Guds menighet et stort forvalteransvar.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg er med årene blitt stadig mer takknemlig over å eie en kristen tro. Det startet med at jeg allerede som gutt fikk høre forkynnelse som «leder til frelse ved troen på Kristus Jesus», for å sitere Paulus. Riktignok sovnet pjokken under lange prekener, men atmosfæren, det å være under Ordets og Åndens gode påvirkning, gjorde noe med meg. Fattig er den generasjon som ikke får en naturlig tilgang på de evige sannheter.
Praten oss mennesker i mellom kan lett bli overfladisk. Selvsagt skal vi prate om dagligdagse ting, men også gi rom for den åndelige samtalen. Om verdier som er knyttet til vår felles frelse.
Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige.
Judas brev 1, 3
