Brønnmøte
Når Jesus møter oss, kan det motsatte skje av det vi skulle tro.
Det sies om henne at hun valgte et rart tidspunkt å hente vann på. Eller at hun valgte en brønn som var lite i bruk. Hun hadde grunner for ikke å møte folk.
Jesus satt ved brønnen. Han ventet ikke på henne der hun skulle vært, men der hun var. Han møtte henne ikke med fordømmelse, men i en dyp aksept som brøt tre tabuer. En jødisk lærer snakket ikke uten videre med en fremmed kvinne. Jøder anså samaritanere som urene. Og Jesus visste allerede om livet hennes.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesus innleder en samtale om dagligdagse ting, før det brått handler om henne. Han avslører det vanskeligste i livet hennes med et enkelt spørsmål. Hun har levd med flere menn, og lever nå med en som ikke tilhører henne.
Hvorfor hopper hun ikke ned i brønnen i skam? Eller blir sint, eller ler det vekk? Istedenfor lar hun krukken sin stå, og går inn i byen, leser vi. Til naboene hun rett før unngikk, sier hun: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.»
Enten er dette en kvinne som oppfører seg merkelig, eller så er det noe helt spesielt med mannen hun nettopp har møtt.
Når Jesus møter oss, kan det motsatte skje av det vi skulle tro. Istedenfor skam og fordømmelse kjenner vi oss sett og elsket. Og vi opplever en frihet det er vanskelig å tie stille om.
