Barnets teologi

«Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.»

For et par uker siden besøkte jeg Frikirkens synodemøte i Stavern. Synodemøtet er Frikirkens generalforsamling, og mye tid er satt av til komitéarbeid og tradisjonelle plenumsdebatter.

Slike debatter kan være de rene eldorado for journalister. Noe av det jeg likevel satte mest pris på denne gangen var morgenbønnen. Den var i og for seg ikke særlig spektakulær eller original, men den minnet om hvorfor delegatene egentlig var samlet – hva som er et kirkemøtes viktigste grunnlag.

Som en del av den felles bønnen sang vi en enkel strofe på spansk, det kunne virke som en Taizé-inspirert sang. Ordet «oppstandelse» ble gjentatt flere ganger.

Det slo meg at dette ene ordet tydelig beskriver noe av det som virkelig kjennetegner den kristne tro. Ordet bærer i denne sammenhengen med seg et iboende paradoks - folk står jo vanligvis ikke opp fra de døde.

I den apostoliske trosbekjennelsen sier vi sammen med kristne over hele verden at vi tror på «Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre.»

Og videre at han ble «korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag.» På korset sonet han våre synder, i oppstandelsen viste han seg som Herre over dødens makt, slik vi synger i «Deg være ære».

«Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom», skriver apostelen Paulus i 1. Korinterbrev. Hvis det ikke er sant at Jesus Kristus stod opp fra de døde, da faller den kristne kirkes grunnlag bort.

Men som kristne får vi altså tro at Jesus Kristus faktisk stod opp fra de døde, så umulig det enn høres ut. Og vi får tro at denne oppstandelsen bekrefter Jesu frelsergjerning. Visst byr det på intellektuelle utfordringer å få alt dette til å gå opp rent logisk.

Visst er det sant at vi ikke kan presentere vitenskapelige bevis for at alt det Bibelen forteller og kirken lærer er sant. Men vi har noe annet, noe som har båret mennesker gjennom mange slags situasjoner i uminnelige tider.

I morgen, på kirkeårets nest siste søndag, handler prekenteksten blant annet om barnets tro. «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket», sier Jesus i Matteus 18. J

esu anerkjennelse av barna, både i denne og i andre nytestamentlige tekster, er interessant på flere plan. Den utgjør en tydelig kontrast til en tenkning hvor barn har redusert egenverdi og er voksnes eiendom. Dette har både sosiale og politiske konsekvenser.

Men Jesus sier også her noe om hvordan alle troende skulle forholde seg til Gud. Om hvilken tillit vi kan få ha til ham som vår himmelske Far. Det betyr selvsagt ikke at alle intellektuelle floker er løst.

Barnet vet nærmest intuitivt at det ikke har fullstendig innsikt i de voksnes verden. Vi har heller ikke fullstendig innsikt i Guds verden. Men vi kan få stole på ham likevel.

Tidligere denne uken kom jeg på Facebook over et videoklipp fra den berømte engelske tv-serien som på norsk har fått tittelen «Javel, herr statsråd» og senere «Javel, statsminister».

I en av episodene orienterer den legendariske skikkelsen sir Humphrey, en dreven departementsråd, statsministeren om forholdene i Den anglikanske kirken.

De kommer inn på teologiens funksjon, og sir Humphrey sier at «Teologi er et hjelpemiddel for å gjøre agnostikere i stand til å forbli i kirken.»

Utsagnet er naturligvis satirisk, men er i kraft av nettopp det slett ikke uten brodd. Det er vanskelig å diskutere humor, og risikabelt å ta et satirisk utsagn til inntekt for sitt eget syn.

Det kan fort slå tilbake på en selv. Likevel: Kristen teologi har naturligvis et større og mer fundamentalt formål enn å hjelpe agnostikere til fortsatt å ville tilhøre kirken.

Men det er verdt å tenke over hvorvidt teologien kan bli en buffer for å holde Gud litt på avstand. For å beholde den reelle styringsretten selv. Det blir liksom for enkelt å la barnets tillit forbli idealet.

Sann teologi er en uvurderlig kilde til tilbedelse av Gud. Sann teologi beskriver Jesu oppstandelse i all sin prakt. Usann teologi overlater mennesket til seg selv og beveger oss på avstand fra Gud.

Den barnlige tilliten er et godt forbilde for voksne troende. Samtidig gjør den barnlige nysgjerrigheten det umulig å slå seg til ro med den innsikten man har. Det er dypt menneskelig å ville granske, utforske, undersøke, for å forstå. Men midt i alt dette kan vi få sette vår lit til Den oppstandne.

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa:

«Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.»

Matteus 18:1-6, 10-14

Her finner du flere andakter