Har «bare» talt 79 steder i år

Martha Irene Eriksrød vil gjerne oppmuntre de troende. – Det er så mange slitne og trøtte misjonsfolk, sier hun.

«Jeg lurer på å dra på misjonsmarken, jeg», antydet Martha Irene Eriksrød forsiktig for sin mor en formiddag på kjøkkenet. «Det har jeg venta på. Far og jeg har bedt om at et av barna våre ville bli misjonær», lød svaret.

– Det var en god stadfestelse å få for en som hadde kjempet med kallet i mange år, smiler Martha Irene (78), forkynneren som alle er på fornavn med.

360 oppdrag

Etter oppvekst på småbruket Eriksrød i Skien, noen år i praktisk arbeid, fem perioder som misjonær i Bangladesh og ti år som betalt forkynner iNormisjon er Martha Irene nå frank og fri, installert i ny leilighet og nyter livet.

– Jeg forkynner fortsatt, men ikke sånn som før. Et år under hjemmeopphold var jeg oppe i over 360 oppdrag. I år har jeg bare talt 79 steder så langt, forteller misjonær-veteranen.

Yrkeslivet begynte langt fra på talerstolen.

– Etter folkeskolen var jeg lei og fulgte far til skogs og hogg tømmer i stedet. Parallelt tenkte jeg mye på det med kall. Familien min var indremisjonsfolk og hver søndag var vi på bedehuset. Dit kom det ofte misjonærer som viste lysbilder av spedalske og slanger i India. Jeg fulgte ekstra nøye med da, men anså meg utelukket fra å få kall ettersom jeg ikke var så snill som misjonærer måtte være. Jeg var nemlig ganske vill og trassig som barn, men vokste heldigvis opp i et hjem der det var mulig å få tilgivelse.

Etter flere år i praktisk arbeid begynte Martha Irene påFjellhaug bibelskole, men fikk ikke klarhet i kallet der heller.

– Skulle jeg bli misjonær, sto tre alternativ foran meg: 1) Jeg kunne finne en misjonær å gifte meg med. Det var ikke mange av dem og ikke hadde jeg lyst til å bli gift heller. 2) Jeg kunne bli sykepleier. Utelukket, for jeg orket ikke tanken på et helt liv blant syke. 3) Jeg kunne bli lærer. For å bli det måtte jeg gå på såkalt «puggekurs» for å kvalifisere meg til lærerskolen.

Etter to puggekurs påBirkeland folkehøyskole var Martha Irene i gang med lærerutdannelsen.

– Jeg så fortsatt ingen skrift på veggen, men fikk det for meg at jeg måtte snakke med misjonær Laura Lohne i Kristiansand. Det var første gang jeg nevnte kallet mitt for noen som helst, men en god opplevelse. Jeg grudde meg for å si det hjemme, men etter mammas overraskende og positive reaksjon ble det lett å oppsøkeSantalmisjonen, smiler Martha Irene.

Åndsdøpt

Hun tenkte seg til India, men fordi det var umulig å skaffe visum dit på den tida ble hun kandidat til Øst-Pakistan, som Bangladesh het den gang. Etter lærerskolen var hun lærer i Skien i tre år før hun ble sendt til England for å lære engelsk, utgangspunktet for å lære santali.

– Jeg trivdes, men var likevel urolig og det av èn eneste grunn: Jeg var ikke åndsdøpt. Det måtte jeg være for å klare utfordringene som misjonær, trodde jeg. På galleriet i en kirke knyttet til skolen fant jeg mitt lønnkammer der jeg gråt og søkte Gud. Ingenting skjedde.

Misjonærinnvielsen i 1967 forløp også uten at Martha Irene fikk oppfylt ønsket sitt, men ett år deretter fikk hun ånds-utrustningen hun lengtet etter.

Gråt i timer

Martha Irene glemmer aldri sitt første møte med Bangladesh.

– Jeg kom til jernbanestasjonen i Dhaka og møtte et menneskemylder jeg aldri hadde opplevd før. Det var bærere, tiggere, blinde og vanføre over alt, ja, også en spedalsk som ba om hjelp. Jeg grep til lommeboka, men kollegaen som møtte meg i Dhaka stoppet meg. «Ikke gi, ikke gi, vi må rekke toget», sa han. På toget var det enda flere tiggere og elendige. Jeg gråt i flere timer og tenkte «her blir jeg ikke lenge». Men jeg ble i over 20 år.

To uker etterpå debuterte Martha Irene som forkynner for santalfolket. På sykkel og sammen med en erfaren amerikansk misjonær kom hun til en landsby der åndetroen sto sterkt.

– Her holdt jeg min første korte tale, mens misjonær Ottesen oversatte i det vide og breie. Han la åpenbart til det han syntes manglet, ler Martha Irene.

Hjemover måtte de vade over en elv med vann til hoftene mens to unge hjelpere bar syklene over hodet.

– Klissvåt kom jeg tilbake, men så glad jeg var. Nå var jeg i gang!

Santalene bor i grenseområdene i nordvest, mot India. I India bodde det den gang ti millioner santaler, i Bangladesh bare 200 000-300 000. Som minoritetsfolk ble de ofte diskriminert og uglesett.

Her jobbet Martha Irene først og fremst som distriktsmisjonær, det vil si at hun hadde overoppsyn med menighetene i landsbyene i Dinajpur distrikt. I fem år ledet hun Marta Maria-skolen, en kombinert bibel–og husmorskole med plass til 40 jenter over 16 år.

Vekkelse

– På denne skolen opplevde kollega Annlaug Jonskås fra Drangedal og jeg en helt uforglemmelig vekkelse. Jentene som kom til skolen var ofte kristne fordi hele familien hadde besluttet å bli det, men uten at de hadde hatt et personlig møte med Jesus. Før pinse i 1980 hadde vi nettopp avsluttet en ukes undervisning om Den hellige ånd. Jeg fortalte om min erfaring med åndsdåp. Annlaug gjorde det samme. Vi rakk knapt å fortelle at det er noe som heter tungetale før det hele var i gang! Mange gråt og kom i syndenød, noen talte i tunger, andre sang eller vitnet. Slik fortsatte det døgnet rundt i fire dager. Guds nærvær var så sterkt at vi ikke kunne ha skole.

Åndsutgytelsen varte et par måneder og fikk ringvirkninger i skolens stab, i jentenes familier og nærliggende menigheter. Det var en sterk vekst-periode, oppsummerer misjonæren.

– En av jentene som ble sterkt berørt het Monjulika. Hun leder bønnearbeidet blant santalene den dag i dag.

Kreftsyk

Da Martha Irene Eriksrød kom hjem i 1990 var det med en ondartet svulst i underlivet.

– Jeg ba mye for legene som skulle operere meg. Det siste jeg fikk sagt var «Herren være med dere» – og tror du ikke jeg våknet opp med fortsettelsen syngende inni meg: «Og med deg være Herren». Da måtte jeg le. Takket være manges forbønn svømte jeg i Guds omsorg disse dagene.

Etter friskmeldingen reiste hun Norge rundt som forkynner i Normisjon. Som pensjonist gjør hun det fortsatt.

– Har du noe hovedbudskap?

– Jeg vil gjerne oppmuntre de troende. Det er så mange slitne og trøtte misjonsfolk.

– Hvorfor det, tror du?

– Kanskje har det noe med at verden er langt mer infiltrert i forsamlingene i dag enn før. Vi skal være så tolerante og medgjørlige at vi taper skanse for skanse. Når vi innser det kommer en sorgprosess som gjør oss motløse, tenker jeg.

Martha Irene holder for øvrig fortsatt kontakt med sine venner blant santalene. Blir utfordringen og trangen sterk nok hender det at hun samler inn slik at det blir en ny kirke eller to.

St. Olav-medaljen hun fikk i 2006 vil hun derimot nødig snakke om. «Har’n på soverommet» er alt vi får ut av henne om den.

I oppløpet

Visst reiser hun mye, men Martha Irene passer også på å hente seg inn. I mange år var det fiske som var hoved-hobbyen.

– I år har jeg ikke hatt stanga ute, men jeg er fortsatt glad i gå i skauen, løse kryssord og brodere. Dessuten liker jeg å besøke gamle mennesker – det har jeg gjort siden jeg var tenåring.

Martha Irene Eriksrød er enslig og trives med det.

– Jeg får si som jeg sa da et av mine 19 grandtantebarn spurte om jeg ikke hadde noen mann: «Nei, det har jeg ikke tid til. Det ville blitt veldig plundrete for meg.» Jeg tror jeg har nådegaven til å leve alene.

– Det er en glede å være med og oppmuntre Guds folk også i min alder. Misjonsoppdraget er ikke ferdig. Det begynte et løp første påskedag for over 2000 år siden og vi er ikke i mål enda. Det er stort å være med i oppløpet. For det er ingen tvil om at vi er på oppløpssida, konkluderer Martha Irene.