Alltid oppe til vurdering

Det kan være ille nok å bli vurdert og kritisert av andre. Men hvordan er det når din verste kritiker sitter på innsiden?

Selv om vi har avtalt en telefonsamtale så merker Frode Jørum det godt på kroppen når jeg ringer. Et eller annet settes i gang på innsiden.

– Jeg kjente det godt ja, forteller mannen som i dag er seniorkonsulent i kommunikasjon og formidling ved Norges største universitet, NTNU. Aktiv amatørskuespiller på fritiden. Elsker å få folk til å le.

Lite tilsier at denne mannen har slitt med symptomer på sosial angst. Men det har han altså.

Og han er ikke alene. Rundt 780.000 av Norges menn og kvinner vil på et eller annet tidspunkt i livet oppleve sosial angst. Blant unge jenter, som er dem som oftest sliter med sosial angst, er antallet så høyt som én av fire, viser en fersk undersøkelse utført av Ingunn Ranøyen ved NTNUs Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, RBKU Midt-Norge, der også Jørum er ansatt.

Hos 390.000 nordmenn vil angsten sette seg så fast at den truer med å ende opp med å låse personen inne i en stadig trangere verden. Sosiale sammenhenger er angstfremmende i seg selv. Så trår forventningsangsten inn, frykten for angsten. Og til slutt ender en opp med å unngå de vanskelige situasjonene. Som stort sett finnes overalt der det er mennesker.

Ingen kontroll

I dag er Jørum et trygt menneske. Angsten har aldri gått utover muligheten til å leve et normalt liv. Men at symptomene var sterke nok til å gå utover livskvaliteten er han ikke i tvil om. Det han opplever i dag karakteriserer han som etterdønninger av mange sterkt negative opplevelser fra sosiale sammenhenger i barndom og ungdomstiden. I dag gir det seg utslag i at han ikke klarer å være sosial på samme måte som mange andre. Han ender oftere med å si nei til ting, fordi det bare ikke fungerer. Erfaringene fra hvordan det har vært tidligere sitter så sterkt igjen i kroppen.

– Jeg visste ikke hva som kom til å skje med meg. Jeg hadde ikke kontroll. Det gjør at jeg i dag er mer tilbøyelig til å si nei til noe jeg ikke vet hva er, forklarer han.

Reglene

Det var noe med de sosiale rammene. Reglene. Han likte dem aldri. Han likte ikke at andre skulle fortelle ham hva som var riktig og gal oppførsel. Klassefester med selskapsleker som satte ham i situasjoner han kunne være livredd for. Hva ville skje om det var ham som ble sentrum av folks oppmerksomhet og han ikke taklet situasjonen slik det var forventet av ham?

– Jeg følte at jeg mistet helt kontroll over hvordan reaksjonene fra de andre ville bli. Og så ville jeg komme på skolen og bli mobbet. Da ville jeg heller ikke gå. Men så ble jeg gjerne mobbet likevel. For ikke å ha vært der.

Kroppen husker

Han husker ennå den gangen da han fulgte magefølelsen og ikke dro på klassefest. Han husker lyden av telefonen som ringer. Han hater den lyden, for hvem vet hvem som ringer? Og hva de vil? Han husker hvordan han forsvinner fra seg selv idet moren rekker ham røret. Lyden av elever som flirer i bakgrunnen og stemmen av gutten i klassen som spør hvorfor han ikke er kommet. Og som ler en ubestemmelig latter etterpå. Godhjertet? Ondsinnet? Umulig å vite.

Han husker ikke hvordan telefonsamtalen ble avsluttet. Han må jo ha lagt på. I dag er han 42 år og episoder som denne har landet så sterkt i ham at de fortsatt kjennes. Kroppen husker hvordan det føltes og den prøver fortsatt å få ham til å unngå å bli utsatt for noe lignende. Derfor er det noe i han som sier at han ikke bør ta telefonen, selv om han vet at det er meg som ringer.

Unormal

Sosial angst kan skape veldig fysiske reaksjoner. Noen kaster opp. For Frode Jørums del ble det aldri så fysisk. Han trakk seg inn i skallet sitt. En følelse han fortsatt kan kjenne på når han har med andre mennesker å gjøre.

– Jeg har hatt perioder der jeg har skrudd av telefonen og lukket meg inne. Man har jo en villere periode i ungdommen der man noen ganger gjør dumme ting. Da var det å ligge i noen dager og tenke gjennom hva jeg hadde gjort og sagt.

– Når tenkte du over at du hadde et problem?

– Det spørs hva du mener. Det med sosial angst var jeg faktisk ikke skikkelig oppmerksom på før i fjor. Men i et større perspektiv var jeg nok veldig reflektert allerede som liten. Jeg visste at dette ikke var normalt. Og det var jo litt av utfordringen. At jeg ikke var normal. For hva var det som var galt med meg?

Alltid sjenert

Han kan ikke peke på et spesielt tidspunkt der han fant ro med hvem han var. Men han har alltid vært sjenert. Som liten gutt kunne han gjerne sitte timesvis i bilen i stedet for å være med på et besøk. Det usikre skremte. På ungdomsskolen skjønte han at det gikk an å gjøre noe med hvordan folk omtalte ham.

– Jeg fant ut at jeg var rappkjeftet og morsom. Da kan du styre hvordan folk snakker om deg og til deg. Det førte til at jeg begynte å være på scenen både gjennom å spille i band og å drive med teater. Jeg ble bevisst på hvordan jeg kunne behandle folk for å beholde kontrollen. At jeg kunne være hyggelig mot folk for at de skulle være hyggelig tilbake.

Empatisk

I september i fjor skrev han et blogginnlegg på en NTNU-blogg der han fortalte sin historie. Responsen etter det har vært massivt positiv. Folk har kalt ham modig. Sagt at han har satt ord på noe de selv stenger inne langt inni seg. Han føler seg ikke veldig modig. Men han er opptatt av at ungdom som sliter med det samme må få hjelp.

– Hvis du gjør noe med det i ung alder så forhindrer du gjerne at det henger sånn igjen. Jeg vet at det har ødelagt en del for meg. En skal ikke si at det er derfor, men jeg er fortsatt singel. Jeg har hatt vanskelig for å knytte meg til andre mennesker. På slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene var det spesielt vanskelig.

– Har du lært noe av å ha det slik?

– Jeg er veldig var på andre menneskers følelser. Jeg ser tydelig når folk ikke liker en situasjon. Da blir en blir veldig bevisst på hvordan du snakker om folk. Jeg er dessuten selv opptatt av å ikke bli tråkket på eller tvunget til å gjøre noe jeg ikke har lyst til. Jeg har lov til å si at jeg ikke vil.

Lærdommene har kommet etter at han gikk inn i problemet. Han tror mange bare får beskjed om å skjerpe seg. Han er enig i at man ikke skal grave seg ned. Men han skulle ønske at noen skjønte hvordan han selv hadde det på et tidligere tidspunkt.

– Snakk om det

Så hva gjør man om man befinner seg i nærheten av én av de flere hundre tusen nordmenn som viser tegn til sosial angst?

– Jeg tror at man bare må si det direkte ut. «Kan det hende at du har problemer med sosial angst?» Det er ikke sikkert at personen tenker på det i det hele tatt. Mange vet nok ikke at de har symptomene.

Like viktig er det å vise at personen ikke er alene, at man møter med forståelse og kanskje tilbyr å oppsøke hjelp sammen.

– Jeg tror ikke man skal være redd for å si det. Så lenge du ikke gjør det i full offentlighet, selvsagt, ler Jørum. Men erfaringene fra barndommen gjør ham alvorlig.

– På min skole eksisterte det ikke mobbing. Sosial angst eksisterte ikke. Man var «stille» eller «bråkete». Jeg tror det er en annen virkelighet i dag, man er mer oppmerksom.

Kan bli frisk

Det er fortsatt det gamle spøkelset med navn «stigma» som må nedkjempes. Opp med kunnskapsnivået, ned med fordommene. Opp av hatten trekker Gundersen til og med et uventet kort:

– Mange vet ikke at det finnes mye sunt ved angst. Ikke alle symptomer er farlige, det kan være et signal på at man har levd med for mye stress og belastninger over tid. Det er når angsten vedvarer og forsterker seg uten noen reell hensikt at den blir en sykdom. Og om en kommer tidlig inn er prognosene for å bli frisk eller kunne leve med angsten svært gode.

Å gi noen farger til den store, sorte angsten kan kanskje hjelpe for den som begynner å kjenne at det rører seg noe på innsiden. Det går faktisk an å bli frisk.

– Og blir man ikke helt frisk så kan man leve gode liv med symptomer som kommer og går. Livet er ingen rett linje for noen.

Våge åpenhet

Som generalsekretær er hun veldig glad at historier som Frode Jørums deles. Å dele kan hjelpe den som deler, men også være viktig for dem som står rundt. Og selvfølgelig for andre som opplever lignende historier.

– Andre tør å være åpen og det blir lettere å be om hjelp. Dermed kan man gi tidligere hjelp, noe som er viktig.

Psykiske helseplager er generelt tabubelagt. Og de som har aller vanskeligst for å snakke om det er unge menn. Så når unge menn våger å være åpne tror Gundersen det kan være ekstra positivt.

Hun gir noen av de samme rådene som Jørum til dem som står rundt. Hun sier også at det kan være greit å avklare forventninger. Hvor lenge skal personen få trekke seg unna før man banker på døra? Hvor mange ganger skal han eller hun få trekke seg fra sosiale sammenhenger? I tillegg legger hun til at det er viktig å skape håp.

– Det er rørende og fascinerende å lese hvor gode liv mennesker kan få etter å ha slitt forferdelig. Det er hjelp å få. Man kan leve gode liv likevel.

Mye skjult

– Tror du det er mye skjult sosial angst?

– Ja. Det ligger litt i kortene. Har du sosial angst så trekker du deg fra det som utløser ubehag.

Hun sier at mennesker fort blir flinke til å skjule ting. Men det skal være mulig å se. Endringene er viktige. Endringer i væremåte. Snakkesalige som blir tause. Manglende matlyst. Eller økt matlyst. Veldig ofte går det ut over søvnmønsteret og konsentrasjonen.

– Nettverk er utrolig viktig. Tenk hvis alle kunne brydd seg litt mer og blandet seg inn, sier hun.

– Hvorfor blir det så taushetsbelagt?

– Vi er vår egen strengeste dommer og har høye forventninger til oss selv. Det å fortelle at en har noen sider ved seg som fører til at man ikke presterer kan være vanskelig for oss. Så skjuler en det.

Det finnes også dem som har åpnet seg og fått uønsket oppmerksomhet. Kanskje særlig i miljøer med lite kunnskap om sosial angst og psykiske lidelser.

– Jeg har hørt om dem som har vært åpne med psykiske problemer og senere ikke har fått jobb. Det er jo vanvittig. Om du har hatt en depresjon kan du være fullt ut fungerende seinere i livet, sier Gundersen som trekker frem Kjell Magne Bondevik som et godt eksempel på dette, han fikk Tabuprisen av Rådet for psykisk helse.

– Han var åpen og viste at dette kunne skje i alle samfunnslag. Det er rett og slett helt vanlig. 50 prosent av Norges befolkning vil få en psykisk lidelse i livet. Angst og depresjon er de to vanligste lidelsene, avslutter Gundersen.

Les mer om sosial angst hos Norsk Helseinformatikk.