Han tilga mammas drapsmann

Stian Hansen drømte 
om å knuse morens drapsmann med et balltre. Så møtte han Jesus i et syn, forteller han. Det forandret alt.

Det glimter i øynene til en middels høy mann med velfrisert tredagersskjegg og røff hårlugg.

Luften er tung i klasserommet på Ansgarskolen hvor tredjeklassingene på teologistudiet nettopp har hatt undervisning. Stian Hansen har vært aktiv i timen på en engasjert og høflig måte. Det er vanskelig å se for seg denne karen fylt av hat og narkotika.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Der har han imidlertid vært.

Hansen ble født inn i en dysfunksjonell familie i Langesund, og allerede som ettåring ble han tatt fra sin biologiske mor og far og plassert i et fosterhjem. Foreldrene flyttet et stykke unna.

– Da jeg var syv år gammel ble mamma drept av sin daværende ektemann. Det påvirket meg. Etter hvert som jeg lærte mer om han som hadde drept mamma, utviklet jeg et enormt hat til mannen, som hadde frarøvet meg muligheten til å bli kjent med moren min.

Stian Hansen ser mot den grå murveggen. Han beskriver følelsen som et hull, et mørke i ham. Problemet lå ikke i fosterfamilien hans, men det var noe som manglet.

Slossing

Sommeren før åttende klasse begynte han å drikke, året etter forsøkte han hasj.

– Det var to grunner til det. For det første prøvde jeg å rømme bort fra tanker og følelser. I tillegg var det lettere å drikke og røyke hasj enn å være flink på skolen. Jeg «cruiset» meg gjennom skoledagene sammen med vennegjengen.

Aggresjon og slossing var også Hansens nære følgesvenner, godt nørt opp av hatet han følte. Stian valgte yrkesrettet på videregående, og ville bli murer.

Som 17-åring ble han utsatt for en bilulykke, som forhindret ham fra lærlingepraksis. Året etter bestemte han seg for å prøve amfetamin for første gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Da forsvinner alle problemer, alt blir topp. Sånn er det de første årene. Men baksiden er at man blir skadet psykisk, og veldig avhengig av følelsen, forteller Stian.

Stoff

Salg av amfetamin fungerte fint kombinert med festing med høyt gir, hvor LSD og piller ble utforsket. Alt mulig utenom heroin.

– Jeg ville jo ikke bli «narkis,» sier Stian med et skeivt smil.

Det høye turtallet fikk en stans i 2007, da bestemoren hans brått døde av hjerteinfarkt. Det tok han veldig tungt. Hun hadde vært bautaen i livet hans. Følelsen av at han trakk det korteste strået i alle situasjoner i livet, vokste.

Åndelig søken

En desperat søken etter sannhet med stor S vokste også i ham.

– Jeg leste Platon, og jeg søkte i sjamanisme. Mange i rusmiljøet var veldig opptatt av det. Det virket forlokkende med alle de ulike veiene man kunne ta og komplettere sin egen sjel, forteller Stian.

På denne tiden bodde han i nærheten av en kirke, og hver søndag klokka ti ble han vekket av kirkeklokker. Stian erindret tiden han var konfirmant, og tok en tur innom gudstjeneste en søndag.

– Det var veldig kjedelig, akkurat som jeg husket det, med sanger jeg ikke kunne, sier Stian og humrer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et par ganger gikk han likevel til kirke, han møtte et par hyggelige mennesker, men ikke det han lette etter.

Ut av kroppen

Men så skjedde det noe. Året var 2008, datoen var 27.oktober.

Stian minnes at han våknet med en voldsom sitring i kroppen, noe han følte som en pekepinn på at noe spesielt skulle skje. Han følte en dragning mot kirka, og denne gangen ble han sittende litt lenger foran enn han pleide. Vanligvis var det bakerste rad. Skinnjakke og lilla solbriller var antrekket, det husker han godt.

– Midt under prekenen kjenner jeg at jeg får muskelkramper, og det prikker i ansiktet. Luften blir tykk av spenning og hjertet mitt slår vilt. Plutselig tar jeg meg selv i å gå oppover mot alterringen. Jeg kneler, og i det knærne treffer alterringen får jeg en ute-av-meg-selv-opplevelse. Jeg ser to svarte vegger med lysglimt mellom, som når en dør nesten er lukket. En mann med hyrdestav står og vinker på meg i lyset.

– Det er sant!

Stian begynte å fossgrine. I Bibelen er hyrden bildet på Jesus, som ofret livet sitt for sauene, for menneskene. Stian kjente plutselig en kjærlighet stråle gjennom seg.

– Det var som om jeg visste at jeg visste at det var sant: Det var dette jeg leita etter. Nå hadde jeg funnet sannheten.

Plutselig ropte Stian ut i lokalet: «Det er jo sant, det er jo sant!»

De lilla solbrillene falt av ham og landet på gulvet. Alle de penkledte stirret på ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Etterpå fikk jeg høre at kirketjeneren lurte på om de måtte hente en båre for å bære meg ut. Imidlertid var det et par eldre i lokalet, som oppfattet at dette var Guds kraft som møtte et menneske, forteller Stian med et smil.

Gud gjør store ting

Stian ble trukket til side i sakristiet og fikk en fin samtale med en mann. Det viste seg at han var faren til ei ung jente som holdt på å etablere en Intro-menighet.

Seks måneder tidligere hadde hun kontaktet Stian på Facebook og sendt ham en sang om Jesus: «How He loves us.» For Stian føltes denne tilfeldigheten som at Gud la brikker på plass og ønsket å gjennomføre en plan. Han bestemte seg for å bli kristen.

Stian har selv vært en skeptiker. Han forstår andres skepsis til å plutselig oppleve noe så sterkt at det der og da forandrer hele livet hans. Men han sier at det som skjedde på tredje rad denne søndagen, var så ekte og sterkt, både fysisk og psykisk.

Å banne og lyve var svært vanlig, ja, helt nødvendig, i miljøet hvor Stian vanket. Til sin store overraskelse oppdaget Stian at banningen var helt borte dagen etter han tok imot Jesus. Å lyve kjentes også vanskelig.

– I et sånt miljø var jeg ute og kjøre med en gang, påpeker Stian.

Han satte stor pris på at presten og diakonen i Langesund kirke tok ham på alvor og besluttet å etablere en støtte- og oppfølgingsgruppe rundt ham.

– Gud gjør ikke så store ting uten en grunn, sa presten, ifølge Stian.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ønsker å gi håp

Steg for steg ble Stian avruset, og det siste han kuttet ut var hasjrøyking. I 2010 reiste han på bibelskole i Grimstad. Da han kom tilbake til hjemstedet, fikk han tilbud om jobb på NAV i Bamble. Han skulle være prosjektleder i et rusforebyggende tiltak kalt «En utstrakt hånd», og holde foredrag på ungdomsskoler og videregående.

– Etter det har det gått veien. Jeg møtte kona mi i 2012, og så kom jeg hit til Kristiansand for å studere. Nå har vi fått to nydelige barn. Det er utrolig godt å stå her!

Stian smiler bredt over hele ansiktet. Han har vært i en del i media på hjemstedet, og for halvannet år siden havnet historien hans i Norsk Ukeblad. Stian valgte å stille, slik at mennesker i håpløse situasjoner kan se at det finnes håp.

Bitterhet forsvant

– Og bitterheten din mot drapsmannen er helt borte?

– Ja.

Stian ser meg inn i øynene.

– Før jeg ble frelst, hatet jeg ham så ufattelig. Jeg skulle finne ham og knuse ham med balltre. Men etter at jeg tok imot Jesus, fikk jeg en følelse av jeg måtte tilgi.

Stian følte at han skulle ringe drapsmannen og si at han tilga ham. Noe som var ekstra vanskelig, siden denne ikke brydde seg om å bli tilgitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg åpnet såret, men etterpå har det legt seg på en helt annen måte, sier Stian tankefullt.

Han har erfart at tilgivelse tar brodden av hatet, sinne og frykten.

– Man tilgir ikke alltid for andres del. Noen ganger er det for ens egen del. Jeg tror at tilgivelsen er et redskap Gud har gitt oss for å gi kraft og styrke til å elske.

Stian illustrerer med hendene og sier lavmælt, men engasjert:

– Det kan føre til en prosess på noen måneder eller ti år, men likevel har det begynt en helbredelsesprosess.