– Kristne foreldre må ta barnas tvil på alvor

Bjørn Hinderaker råder foreldre til å snakke åpent om tro og tvil. Taushet forsterker mistanken om at den kristne tro ikke tåler spørsmål og ikke har svar, tror han.

Fredag fortalte ateisten Bjørn Stærk om da han mistet troen på Gud som 16-åring:

Undersøkelser fra USA viser at de to viktigste grunnene til at unge forlater menighetene er at de ikke får svar på spørsmålene sine og at deres tvil ikke blir møtt.

– Vet ikke hva vi skal svare

– Vi har ikke tatt disse spørsmålene på alvor og vet ikke hva vi skal svare. Men i en kultur som ser på kristendom som negativ og bakstreversk, kan ikke lenger miljøet og følelsene bære troen. Man trenger også selv å bli overbevist om sannheten i troen. Det er det få som hjelper ungdommen med, mener han.

Hinderaker ber foreldre huske at tvil kan ha mange ulike årsaker og at det er viktig å sortere hva som ligger bak. Er det sår fra oppveksten, vil sjelesorg være viktig. Og hvis det er intellektuelle spørsmål, må de gis tilfredsstillende svar.

Tvang - mot sin hensikt

– Hvis du ser at tenåringen ikke lenger virker interessert i å være med i en kristen sammenheng. Hvem bør da ta initiativ til en prat? Du eller tenåringen?

– Her burde de voksne ta opp saken. Og vi burde også lytte og forstå dem, at det kan være ubehagelig å være ny, og at man ikke inkluderes, eller at det er «kjedelig». Om vi forklarer hvorfor det er viktig, er de ofte positive til å finne løsning. Tvang virker ofte mot sin hensikt. Vi kan også som foreldre forsøke å kontakte andre kristne familier for at barna skal få kristne venner. Hvis venner går på kristne møter, er det lettere å gå selv.

Hinderaker tror at foreldre fort kan anklage seg selv enten de presser for mye eller for lite.

– Da våre barn signaliserte at de ikke hadde lyst til å gå på møter, forsøkte vi oss på en forhandlingsløsning. Vi ble enige om at de skulle være med på søndagsmøter frem til de var 13 år. Etter det fikk de bestemme selv, men ble med noen ganger. I blant kunne vi lokke med noe ekstra etter møtet, for eksempel spise ute. Og vi snakket om betydningen av at de hadde kristne venner og deltok på kristne aktiviteter. Hos oss var det perioder hvor barna ikke hadde kristne venner eller var med på møter. Tross slike «passive» perioder – som gav oss bekymring - har alle våre barn likevel valgt troen. Vi måtte legge dem «i Guds hender». Det hjelper oss til ikke å kontrollere dem for mye, og først og fremst vise omsorg.

Faser av tro og tvil

Odd Ketil Sæbø, programsjef i Søndagsskolen Norge, tror at jo mer reflektert forhold vi voksne har til tro og tvil, jo mer naturlig blir det å snakke om det med barna.

– Tenåringen må slippe å oppleve at han eller hun «skuffer» eller står i fare for å vanskeliggjøre relasjonen, sier han.

Han oppfordrer foreldre til å spørre hva som er årsaken hvis tenåringen ikke lenger viser interesser for å være med i en kristen sammenheng.

– En ærlig prat om dette kan ofte avdekke at grunnene til at interessen daler, egentlig er andre enn at tenåringen ikke tror. Vi opplever gjerne ulike faser av varierende tro og tvil. Dersom tenåringen ikke opplever at menigheten kan favne ham eller henne, der tenåringen er, kan det være en viktig pekepinn for menighetens ungdomsarbeid.

Viktig å sortere

– Skal man bare akseptere det hvis tenåringen sier at han eller hun ikke vil være kristen lenger?

– Å oppleve respekt og aksept for hvem vi er og for valgene våre er et dypt behov i hvert menneske. Og behovet blir enda dypere når det er overfor egne foreldre. Uten slik aksept ødelegges også god kommunikasjon videre. Vi skal akseptere og respektere valget. Noe annet er om vi selv skal gi opp håpet om at ting kan endre seg, sier Sæbø.

Hinderaker understreker at det ikke gir mening å tvinge noen til tro.

– Om tenåringen sier at han eller hun ikke vil være kristen lenger er det en fin anledning til å samtale. Hva tenker tenåringen? Hvorfor vil de ikke lenger være kristne? Om samtalen ikke er så emosjonell, men åpen og preget av respekt, kan også misforståelser dukke opp og oppklares; om hva «tro» er, om «konflikter» med vitenskap, at det er «ukult» osv. Å sortere kan være viktig. Ikke tving barn til valg, men gi dem grunnlag for å gjøre et godt valg.

Han legger til at tro alltid er et personlig valg vi må respektere. Samtidig er det to ting man bør vite før man forlater den kristne tro: At det å tro er noe alle gjør. Spørsmålet er bare hva man tror og hvorfor. Hva vil man erstatte troen med, og er det bedre? Tenåringen trenger å vite at Jesus ikke bare er en trosfigur, men er vel bevitnet historisk.

– Hva gjør vi med Jesus og det faktum at han har stått opp fra de døde? spør han.

Ypperlig utgangspunkt

Trebarnsfaren tror tvil kan være et ypperlig utgangspunkt for å snakke om kristen tro og om de kristne svarene på de store spørsmålene.

– Men da må vi selv sette oss inn i spørsmålene og finne kristne ressurser på dette. Derfor har vi i Damaris Norge utviklet nettsidene www.snakkomtro.no: En hjelp til å snakke med unge om filmer, musikk og TV de er opptatt av, og hjelp til å finne gode kristne svar på de store og vanskelige spørsmålene.

– En mor jeg snakket med ønsket ikke å definere sitt barn som «utenfor», selv om mye tydet på at han hadde tatt avstand fra troen. Hva tenker du om det?

– Barn må ha lov å være «på vei» og gis rom for å utforske og undersøke troen. Derfor er det viktig vi snakker med dem og oppfordrer dem til å spørre. Når vi får spørsmål som vi ikke har svar på, får vi ta jobben med å prøve å finne noen gode svar. Vi kan aldri «eie» barna våre slik at vi kan styre deres trosvalg. Men vi skal peke på Jesus og holde kontakten med våre barn. Når vi deler troen eller leser fra Bibelen for barna, er det viktig å gi rom for spørsmål og undring, og la bibeltekstene utfordre oss alle.

Unyansert tro

Sæbø advarer foreldre mot å formidle en unyansert tro til barna som sier at «det onde ikke rammer oss, fordi vi tror, eller ber».

– Livet er ikke slik. I praksis plasserer vi da tryggheten i livsomstendighetene, og ikke i en levende gudsrelasjon. Når ulykken rammer, eller andre svikter, raser gjerne troen også sammen. Vi må være ærlige i forhold til vår egen sårbarhet og heller formidle at Gud er nær gjennom det vanskelige, hvis vi opplever det.

– Mange barn bærer også på dype sår og vonde hemmeligheter. Og dersom omgivelsene formidler at det å være Guds barn er bare herlig og topp, vil barnet ikke oppleve at Gud faktisk er relevant for alle sider av livet. Barnet vil bære mørke rom hvor Gud ikke oppleves å være relevant eller passe inn.

Gå noen runder

Han tror at tenåringens tvil kan få foreldre til å stille spørsmål ved eget liv og åpne opp.

– Kanskje må vi gå noen runder med oss selv eller sammen med en samtalepartner. Kanskje må vi også en dag kunne erkjenne overfor barna våre at vi har gjort også dårlige valg. Og komme med erkjennelser, som også kan få ting til å falle mer på plass i barnas egen gudsrelasjon. Dette kan skje også når tenåringen er blitt voksen. Uansett kan vi ikke bære det fulle ansvaret for hvilke valg andre, heller ikke våre barn, tar, sier han.

Les også: