Ravner
«Herren gir føde til dyrene, til ravnunger som skriker», sier Salme 147.
For mange år siden var jeg så heldig å jobbe på Sandom Retreatsenter i Lom. Gjester kommer dit for å bruke noen dager avsides sammen med Gud. Stedet ligger ved bunnen av en høy ås, midt i en dyp dal, kort fra Jotunheimen.
På kalde formiddager da jeg var på vei mellom husene, kunne jeg høre ravnene. De fløy langs åssiden høyt over meg og ropte til hverandre. Kanskje du synes det er en litt skummel fugl, men for meg var det positivt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Du finner ikke så mange ravner i byen, der er det duer og kråker. Men bortenfor folk, høyt opp og langt innover, der kan du høre dem. Ropene fra ravnene fortalte meg at jeg var på et slikt sted, bortenfor.
Det var ikke det mest naturlige stedet for en 23-åring. Jeg var der fordi Gud hadde kalt meg til side sammen med Ham. Vissheten om det la et smil i meg, da jeg hørte ravnene.
«Herren gir føde til dyrene, til ravnunger som skriker», sier Salme 147. Gud lar seg finne på slike steder, langt bortenfor, hvor ravnene sveiper åssidene. Både i Bibelen og i kirkehistorien er det mange eksempler på at Gud kaller mennesker dit.
For meg var dette utrustningen til siden å arbeide med hjertene midt i et hektisk miljø. Og stadig må jeg avsides. Kjærligheten trenger det.
