Håpet som lever
«Siden vi har et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet» (2Kor 3,12).
Vi er nok mer vant til kombinasjonen tro & frimodighet, enn håpet som grunnlag for dristighet. I en sangstrofe heter det «i håpet vokser tro».
Håpet gir nemlig jordsmonn for tro. Troen vokser der håpet gir næring og gode vekstforhold. Himmelen er vårt endelige håp, det gjør oss frimodige og glade. Troen er knyttet til noe vi allerede har, mens håpet relaterer til det som en gang skal komme.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi har nemlig et levende håp, bærekraftig for tid og evighet: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1Pet 3,3).
Så er da det kristne håpet først og fremst knyttet til oppstandelsen. Uten oppstandelsen har vi heller ingen kristen tro. Vi er da i følge apostelen Paulus «falske vitner», vårt budskap er tomt — vi er fortapt og «de ynkeligste av alle mennesker» (1Kor 15,12–19).
Fallhøyden for en kristen er ganske stor, dersom vi skulle ta feil om oppstandelsen. For vi tror at som Kristus stod opp på den første dagen i den jødiske uken, så skal også vi.
Om vi lever eller dør hører vi Kristus til. Håpet er både lysegrønt og himmelblått. «Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn» (Heb 10,35).
