Guds morshjerte

Gud omtales som Far i Bibelen, særlig i Det Nye Testamentet, og av Jesus selv. Men Gud har også et morshjerte. Han er jo kilden for all kjærlighet.

Gud omtales som Far i Bibelen, særlig i Det Nye Testamentet, og av Jesus selv. Men Gud har også et morshjerte. Han er jo kilden for all kjærlighet. Bibelen har flere tydelige bilder på hans kjærlighet som en mors kjærlighet.

Kan en mor glemme sitt diende barn? spør Jesaja 49. Barnet hun bar under hjertet? spør en gammel oversettelse videre. Selvsagt ikke, er vår umiddelbare reaksjon. Likevel slår Jesaja fast at det kan mødre.

Få mødre glemmer at de har et barn. Men mødre svikter, slik alle svikter og trenger nåde. På den måten kan de «glemme».

Noe av det viktigste fra mor, mottok du før språket og din hukommelse, mens du bare var et spedbarn. Ja, selv før fødselen. Det gjelder grunntonen i livet, så dypt at bare Gud kan berøre den. Og han sier videre i Jesaja 49, at om mødre glemte, så glemmer ikke han.

Mor skaper et hjem i barnet, som et sneglehus barnet bærer på ryggen resten av livet. Mor rommer og favner barnet, slik at barnet siden i livet kan motta og beholde kjærlighet.

Dette er grunnleggende sider ved Gud. Ikke abstrakt og mystisk, men konkret knyttet til hans morshjerte. «Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.» Salme 139.

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)