BERØMMELSE: Åndelige ledere vil alltid være utsatt, trolig enda mer når ansvaret, makten og innflytelsen øker, og de oppnår stor anerkjennelse og berømmelse. Men både i store og mindre menigheter gjelder det at åndelige ledere står minst mulig alene, skriver Vidar Mæland Bakke. På bildet ser vi Bill Hybels.  Foto: Foto: Mark Black, Daily Herald/AP Photo/NTB Scanpix

Bill Hybels, metoo og vårt menighetsliv

onsdag 29. august 2018

Synspunkt

Chicago-menigheten Willow Creek var en stor inspirasjonskilde da ByMenigheten-Sandnes startet i 1999. I kjølvannet av Bill Hybels og eldsterådets avgang er det en tid for sinne, skuffelse og oppgjør.

Nylig gikk også hele eldsterådet av, i erkjennelse av at de ikke skulle ha trodd mer på Hybels enn på kvinnene. Er da alt vi har lært av Bill Hybels og Willow Creek verdiløst? Jeg håper det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig:

1. Det er en tid for sinne, skuffelse og oppgjør. Ett av de forbilder jeg og mange har hatt som leder, prest og forkynner, har misbrukt sin tillit grundig overfor mange kvinner. Jeg innrømmer at det nå vil være vanskelig å høre igjen taler og plukke ned bøker jeg har i bokhyllen av Bill Hybels. Det vil ta tid for ham å gjenopprette tillit, særlig fordi han så langt ser ut til å benekte det aller meste. Det gjør veien til forsoning lengre.

2. Bill Hybels har utvist et bemerkelsesverdig lederskap gjennom førti år i Willow Creek. Han har hatt enorm innflytelse på menighetstenkning og ledelse i alle verdensdeler. Alle som har opplevd hans veiledning og omsorg for menigheter og ledere i kirke og samfunn, behøver ikke å kaste vrak på alt de har lært.

3. I disse tider kan det forrige punktet oppfattes som en bagatellisering. Som om alt det gode Bill Hybels har gjort på andre områder, kan utligne eller unnskylde det han har gjort overfor disse kvinnene. Slik er det ikke ment. Slik må det ikke forstås.

4. Det siste året har vi blitt vant til å høre om metoo-skandaler i offentligheten, også i kirken. Alle som kjenner godt til menighets- og organisasjonsliv vet at vi ikke kan slå oss på brystet og hovere. Eksemplene er alt for mange også hos oss. Vi må forberede oss på at flere kommer til overflaten. Jeg er glad for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel. Har vi det?

5. Vi må unngå å snakke lettvint om tilgivelse. Og vi må ikke blande sammen tilgivelse og tillit. Alle begår vi synder. Nåden og tilgivelsen i Kristus er tilgjengelig for alle som ber om det. Tilgivelse fra mennesker er noe som kan ta tid og som vi ikke uten videre kan kreve. Å inneha en åndelig lederposisjon er ingen menneskerett. Det krever tillit og en annen form for prosess. I Stavanger bispedømme er det jobbet grundig over flere år med å utarbeide gode retningslinjer. Det har vi trengt, og vi er sikkert ikke i mål.

6. Også før de siste hendelsene i Willow Creek, er det mange som er blitt mer nøkterne til å ha megakirker i USA som forbilde. Jeg merker en sunn skepsis til den innflytelsen enkeltpersoner på toppen ofte får i slike kirker. Åndelige ledere vil alltid være utsatt, trolig enda mer når ansvaret, makten og innflytelsen øker, og de oppnår stor anerkjennelse og berømmelse. Men både i store og mindre menigheter gjelder det at åndelige ledere står minst mulig alene. Og makten og innflytelsen må være begrenset av gode rammer og strukturer.

Nå utøves det mye god etterpåklokskap i Willow Creek. For mange kommer det for sent. Jeg håper likevel den vonde prosessen de har startet vil lede til noe godt, også for oss i norsk menighetsliv.