TRUSSEL: I det lange løp er det på ingen måte selvsagt at innvandrere fra muslimske land er en større trussel mot kristen trosutøvelse enn den kalde og kyniske sekularismen som gjennom århundrer har presset kirken ut i den «private skammekroken», skriver Frank-Ole Thoresen.

Misjonsfolket og trusselen fra islam

Det bryter grunnleggende med vår historie og hva misjonsbevegelsen står for, når samfunnsdebattanter i Norge omtaler muslimer først og fremst som en trussel mot den kristne kulturarven.

Muslimer representerer en kulturell og politisk trussel mot den norske samfunnsmodellen. Dessuten utgjør de en terrortrussel. Dette er gjerne fokuset i avisenes kommentarer og debattspalter, av og til også i avisen Dagen. Denne tilnærmingen er ganske forståelig i en situasjon hvor islamistiske terrorgrupper har fått fotfeste i Europa.

Samtidig er det verdt å spørre seg hvor stor oppmerksomhet dette forholdet bør vies blant aktive kristne i Norge. Det er opplagt riktig at innvandring utfordrer en historisk sett, relativt homogen norsk kultur. Samtidig har det norske samfunnet endret seg betydelig gjennom flere tiår, og vi er allerede blitt et multikulturelt, multi-religiøst og multi-etnisk samfunn. Det er selvsagt naivt å tro at dette ikke vil føre til økte spenninger i det norske samfunnet, som i resten av verden, men kristenfolkets oppgave bør ikke være å underbygge polarisering og religiøse spenninger. Det klarer militante islamister utmerket godt på egenhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For de av oss som har levd noen år i andre kulturer er ikke kulturforskjeller i seg selv nødvendigvis veldig skummelt eller problematisk. Misjonsbevegelsen i Norge har faktisk spilt en aktiv pådriverrolle i den globaliseringsprosessen vi har vært vitne til gjennom mange tiår. Misjonsengasjerte kristne har alltid vært opptatt av andre folk og kulturer.

Lenge før nordmenn flest fikk nærkontakt med andre folkegrupper gjennom tv-skjermene, hadde norske misjonsvenner et glødende engasjement for at ulike folkegrupper i Kina, Etiopia eller på Madagaskar måtte få del i det kristne budskapet sammen med oss fra det kalde nord. Det dreide seg om mennesker som var elsket av Gud og som hadde behov for å møte kristentroens frigjørende frelsesbudskap. Misjon er i sitt vesen møter mellom mennesker og kulturer. Det kan ikke være misjonsbevegelsens oppgave å skulle verne oss fra annerledes troende. Norske misjonsfolk burde tvert imot ha særlige forutsetninger for å møte mennesker fra andre kulturer med interesse, omsorg og kristen kjærlighet. Derfor bryter det grunnleggende med vår historie og hva misjonsbevegelsen står for, når samfunnsdebattanter i Norge omtaler muslimer først og fremst som en trussel mot den kristne kulturarven.

Samtidig er det svært problematisk dersom misjonsfolket velger å alliere seg med de sekulære samfunnskritikerne. Mange i den sekulære offentligheten har ingen problemer med å løfte frem «den kristne kulturarven» i møte med muslimske innvandrere. Denne retorikken bør imidlertid kalle på en viss edruelighet. Sekularismen anser all religionsutøvelse som grunnleggende suspekt og gjerne intellektuelt mindreverdig. Den kristne kulturarven er uproblematisk så lenge kristen trosutøvelse tvinges ut av alle fellesarenaer og inn i den private sfære.

Samtidig hører vi for eksempel stadig trusler om å inndra statsstøtte til skoler og institusjoner som vil fremme kristne verdier. Misjonsfolket bør tenke seg godt om før man inngår ekteskap med enhver kritiker som forteller at muslimer er farlige og at islam er en skummel religion. Det er slett ikke sikkert at disse lovpriser annen trosutøvelse heller.

I det lange løp er det på ingen måte selvsagt at innvandrere fra muslimske land er en større trussel mot kristen trosutøvelse enn den kalde og kyniske sekularismen som gjennom århundrer har presset kirken ut i den «private skammekroken». Mange av oss har erfart en langt større grad av fellesforståelse med troende muslimer og muslimske ledere enn med mange gjennomsekulariserte nordmenn, som overhodet ikke har interesse eller forståelse for det åndelige. Kanskje kan vi legge til at mennesker fra andre kulturer også kan ha noen gode verdier å lære oss. Betydningen av fellesskap, felles ansvar, gjestfrihet, omsorg for eldre osv. har på mange måter gått tapt i vår individfokuserte kultur og står langt sterkere hos de fleste muslimske innvandrergruppene.

Det er opplagt riktig at sentralt verdigods fra mange muslimske kulturer bryter grunnleggende med både kristen tro og den norske samfunnsmodellen. Alle bærer vi med oss en kulturell arv, også innvandrere fra muslimske majoritetsområder. Ingen bør betvile at dette vil bli utfordrende i årene som ligger foran. Karikering eller demonisering av annerledes troende er uansett ingen tjent med. Misjonsfolkets oppgave må være å dele den kristne troen og våre grunnleggende verdier med de som finner tilflukt i Norge. Den relativt homogene, luthersk-kristne enhetskulturen, er for lengst en saga blott.

Les også
Avkristningen - tanker ved et årsskifte
Les også
Norad-topp imponert over kristen giverglede