LUTHER: Yeshua, Jesus Kristus, er jo den vi kristne tror også er jødefolkets Messias. Burde vi ikke da gjøre alt for å rydde vei for evangeliet for dem? spør Tor Bertel Løvgren.  Foto: Illustrasjonsfoto: Fotolia

Luthers mørke side kan ikke unnskyldes

torsdag 29. desember 2016

Synspunkt

Ved at vi kristne viser anger og sorg, i stedet for å teoretisere bort, eller legge lokk på antisemittismen som vokste fram i kirkefaderen, ville det positive budskapet hans ha funnet en dypere klangbunn.

Kommentar på Knut Alfsvågs synspunkt om Luthers antisemittisme i Dagen 5. desember 2016: «... at man setter fyr på deres synagoger og skoler. For det annet: At man likeledes river ned og ødelegger husene deres, for de bedriver det samme der som det de holder på med på sine skoler (...) at man opphever deres frie leide og rettigheter, og at man tar fra dem alt de har i kontante penger og kostbarheter i gull og sølv. (...) Og slik skal man gjøre for å ære Vår Herre og kristendommen. (...) For Guds vrede er så stor over dem at de gjennom mild barmhjertighet bare blir ondere og ondere, men gjennom strenghet blir de heller ikke gode ... Derfor, vekk med dem for alltid.» Sitatene er hentet fra Luthers bok: «Jøder og deres løgner.»

LES: Luther var ingen antisemitt

Det skal ikke stikkes under stol at Martin Luther også har sagt mye godt om jødene. Langt mer enn andre personligheter i denne tidsperioden. Det tragiske er at han gikk fra en liberal og åpen tilnærming, for å ende opp som antisemitt. Om tekstene ovenfor hadde blitt til i dag, ville det blitt regnet som hets mot folkegrupper (spesifikt antisemittisme) med oppfordring til vold, kriminalitet og fordrivelse, antagelig med etterfølgende domfellelse.

Som den mektige teolog, politiker og polemiker Luther i sin tid var, slår uttalelsene hans enn hardere. Hadde jødehatet «bare» vært en fase i livet som han senere angret, ville det vært lettere å akseptere hans mistak. Men at den omtalte boka ble skrevet mot slutten av livet hans, gjør det verre. Derfor synes jeg at Knut Alfsvågs syn om at alt må «sees under ett», blir ganske problematisk.

LES: Jo, Luther var antisemitt

Jeg anbefaler at man prøver å sette «kristenfolket» inn i sitatene ovenfor. (...) rive ned og ødelegge kirkene, skolene og husene deres (...) tar fra dem alt de har i kontante penger og kostbarheter (...) vekk med dem for alltid.

Da kjenner man kanskje ørlite av skrekken som følger i fotsporene av slike ord. At uttalelsene i ettertid blir forklart som en reaksjon på jødenes fastholdelse av sin egen tro, gjør (det) ikke saken bedre. Skal de som ikke tar imot budskapet om Jesus som Guds sønn straffes av oss? Luther visste godt om de antijødiske holdningene som florerte, samt forfølgelsene som hadde funnet sted. Derfor må han også ha forstått hva de flammende ordene og konkrete oppfordringene hans kunne avstedkomme. I tillegg uttalte han seg i Guds navn. De som tok ham på alvor, gjorde da implisitt Gud en tjeneste.

Sett på bakgrunn av pogromene og Holocaust som fulgte, er det skuffende at disse skyggene fra reformatoren på sett og vis blir forsøkt visket ut av Alfsvåg. I praksis gjør det dem bare lenger. Den unnskyldende tonen jeg opplever i innlegget, skuffer og forundrer meg.

Reformasjonen som fulgte Luther etter nyoppdagelsen av «rettferdiggjørelse av tro», hans sterke lære og formidling av Guds frie nåde, bibeloversettelsen til forståelig tysk, salmer og oppbyggelses-skrifter – betød og betyr – svært mye for kristenheten, og jeg har ingen intensjon om å rokke ved det, eller undervurdere motet han viste ved å refse den katolske kirke forfall og vranglære (avlatshandel m.m.).

Mitt anliggende er at Luthers mørke sider – også andre grupper fikk «unngjelde» – skal få sin plass når jubileet skal feires med stor festivitas. Det er forståelig at man bare ønsker å løfte fram det lyse og gode i en slik setting. Men jeg tror lutheranere i såfall gjør seg selv og evangeliet en bjørnetjeneste da.

Ved at vi kristne viser anger og sorg, i stedet for å teoretisere bort, eller legge lokk på antisemittismen som vokste fram i kirkefaderen, ville det positive budskapet hans ha funnet en dypere klangbunn.

LES: Nå skal det for siste gang reformeres

En for meg viktig tanke: Hvordan vil dagens jøder reagere på bagatellisering av historiske traumer, og hva gjør det med deres oppfatning av kristen tro og lære? Yeshua, Jesus Kristus, er jo den vi kristne tror også er jødefolkets Messias. Burde vi ikke da gjøre alt for å rydde vei for evangeliet for dem? Da må det være grunnleggende viktig at også grusomheter begått i jøden Jesu navn blir erkjent og bekjent.