Etikk, politikk og flyktninger
Ansvarlige politikere skal tenke på bieffekter, signaleffekt og konsekvenser av beslutningene. De må tenke hvilke ressurser som vil kreves, hvordan det vil påvirke befolkning, lokalsamfunn, kultur, verdier, arbeidsmarked, velferdsstat – hvilket samfunn det vil gi våre barn og barnebarn. De vurderingene gjør ikke hjelpeorganisasjonene.
Den store sosiologen Max Weber har skrevet en interessant artikkel med tittelen «Politikk som livskall». Weber er opptatt av hvilke egenskaper en heltidspolitiker (og forsåvidt alle politikere) må ha.
En av disse er å tenke konsekvens-etisk, ikke bare sinnelags-etisk Politikeren må ha et hjertelag for de mennesker beslutningene får virkning for.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Weber argumenter ikke for kald kynisme eller rå maktbruk, men politikeren må tenke realistisk om hvilke effekter og bieffekter beslutningene kan ha, hvilke prioriteringer som må gjøres, hvilke ressurser som kreves og hvilke kortsiktige og langsiktige konsekvenser beslutninger får for de de angår.
Debatten om flyktninger er interessant i dette perspektivet. Det startet med at en rekke av de store organisasjonene krevde at Norge skulle ta imot 10.000 flyktninger, anført av Flyktninghjelpens Jan Egeland.
Egeland stod frem med harmdirrende røst, pekte på flyktningenes situasjon og stilte politikerne til ansvar. Og de politiske partiene utenfor regjeringen fulgte opp.
Med Ap og Jonas Gahr Støre i spissen vedtok det ene landsmøte etter det andre til stor applaus å ta imot 10.000 kvoteflyktninger fra Syria. Det var en plikt å hjelpe.
Egeland og hjelpeorganisasjonene fikk fullt gjennomslag. I valgkampen ble regjeringspartiene stadig konfrontert med sitt manglende hjertelag når de argumenterte for en mer restriktiv linje.
Den store strømmen av flyktninger utover høsten snudde stemningen. Mange flyktninger hevdet de hadde hørt at Norge skulle ta imot 8.000 flyktninger, og at de derfor la ut på reise.
Da Egeland ble konfrontert med sitt ansvar for den kritiske situasjonen som oppstod, var svaret at han ikke var noen økonom, han var bare hjelpearbeider. Med andre ord; han kunne ikke holdes ansvarlig for konsekvensen av sine standpunkter, han forsøkte bare å hjelpe.
Egeland har rett i det, som leder for en humanitær organisasjon kunne han tillate seg å tenke sinnelag og ignorere konsekvenser. Men ansvarlige politikere kan ikke svare på samme måte. De har et ansvar for å ikke bare tenke sinnelag, men også konsekvenser. De er valgt av folket for å ta beslutninger på vegne av folket – for å forvalte felleskapets ressurser og styre landet på en ansvarlig måte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De skal tenke på bieffekter, signaleffekt og konsekvenser av beslutningene. De må tenke hvilke ressurser som vil kreves, hvordan det vil påvirke befolkning, lokalsamfunn, kultur, verdier, arbeidsmarked, velferdsstat – hvilket samfunn det vil gi våre barn og barnebarn. De vurderingene gjør ikke hjelpeorganisasjonene.
Da må politikeren ha en viss avstand til organisasjonene, de må gjøre selvstendige vurderinger og ikke bare hive seg på stemningsbølger.
Les også:
