Derfor er jeg prest

Den norske kirke er en kirke i dyp krise. Kirka og kirkas Herre trenger alle oppegående mennesker som finnes, av begge kjønn.

Det har i den senere tid pågått en debatt i Dagen om kvinnelige prester. Avisen hadde også nylig et oppslag om konservative kvinnelige ledere som ikke får den plass de mener de trenger og fortjener.

Les også:

Debatten om kvinnelige prester vil noen si er utdatert - det er over 50 år siden vi fikk vår første kvinnelige prest i Norge. Likevel er denne debatten fortsatt viktig- for den handler om vår kirkeordning og tjenesteordning.

Hva slags kirke vil vi ha?

Et viktigere spørsmål: hva er det som tjener evangeliet?

Selv ble jeg ordinert prest i 1987 av daværende biskop Andreas Aarflot i Oslo. Jeg hadde gått flere runder med meg selv: hva er rett? Kan jeg våge dette?

Jeg begynte min prestetjeneste som vikarprest i Oslo bispedømme - jeg ble på en måte kastet ut i det med tjeneste i svært travle menigheter. Og jeg var svært usikker på min rolle. At jeg var blitt alene med et mindreårig barn gjorde ikke saken enklere.

Tidlig ble det klart at det var dette jeg skulle. «Kall» er et stort ord- la meg heller i det slik: det var godt å få være prest, forkynner, sjelesørger. Menigheten trivdes med meg, og jeg trivdes med menigheten. Sakte fikk jeg vokse inn i stadig flere oppgaver.

Og så kom tilbakemeldingene: jegbetydde noe, min forkynnelse betydde noe.

For noen var jeg, som kvinne, eneste alternativ når det var spørsmål etter prest.

Nå har det gått tredve år, og årene har bare bekreftet det jeg syntes å oppleve den gang. Det har vært vanskelige perioder, bevares, men gleden å fåvære der, blant folk, å få vite at du og din forkynnelse fortsatt betyr noe, har bare blitt sterkere.

Vi er ikke lenger en embetsmannskirke. Prestetjenesten har endret seg radikalt, fra å være en person som dominerer og er autoritær, er presten i dag den som skalvandre sammen med og veilede den enkelte. Vi må huske en ting i denne debatten: prestetjenesten var ingen opprinnelig «oppfinnelse» i den første kristne kirken. Det tok flere hundre år før man hadde noe i nærheten av det vi i dag tenker på som prester. Nytestamentet beskriver ingen slik tjeneste.

Alt er - slik jeg ser det, til syvende og sist et spørsmål om hva som tjener evangeliet, og deretter hva slags ordninger vi vil ha i vår kirke. Hva er til velsignelse? Om en kvinne med sine evner og sin egenart kan tjene evangeliet - hvorfor skal ikke hennes evner kunne brukes?

Den norske kirke er en kirke i dyp krise. Kirka og kirkas Herre trenger alle oppegående mennesker som finnes, av begge kjønn. Vi trenger god forkynnelse. Mennesker trenger veiledning over sine liv. Konservative kvinner i lederposisjoner må ikke skvises ut, men oppmuntres.

Om nå prestetjenesten har endret seg i det ytre - er det så galt så lenge evangeliet forkynnes «til syndenes forlatelse og menneskers frelse»? Liberale prester finnes av begge kjønn. Derfor: bevar kvinnene. Oppmuntre kvinnene.

Kanskje er det kort tid igjen.