KORSET: At det utelukkende skulle være Guds motiv og nødvendighet med korsdøden å påtvinge Jesus – og dermed seg selv som treenig Gud – lydighet, har etter mitt syn ingen støtte i Bibelens helhetlige budskap, skriver Petter Olsen.  Foto: Illustrasjonsfoto: Fotolia

Straffen lå på ham

fredag 16. februar 2018

Dette innlegget er en respons på "Gode argument mot Jesus død i vår stad"

Synspunkt

Det er ingen oversettelsesfeil som ligger til grunn for Jesajas profeti om at Jesus skulle ta straffen for vår synd.

Vidar Sætre hevder i Dagen 12. februar at oversettelsen av Jes 53,5 fra hebraisk er feil, og at det skal stå «tukta låg på han» i stedet for «straffa (…)». Slik jeg oppfatter Sætre, gjør han dette til et hovedpunkt i sin argumentasjon mot læren om Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse.

På den ene siden er ikke forskjellen mellom «straff» og «tukt» så stor som Sætre synes å ville ha det til. Basert på mitt mellomfag i engelsk vil jeg si at det mest nærliggende engelske ordet for «tukt» eller «tukte» vil være «discipline». Alle de 24 engelskspråklige oversettelsene jeg har sjekket, oversetter imidlertid med «punishment» eller «chastisement» i form av substantiv eller verb. Begge disse ordene gjør det naturlig å oversette med «straff» på norsk.

Men la oss se på det hebraiske ordet ut fra tre oppslagsverk: «Strong’s Exhaustive Concordance of the Bible», «New American Standard Exhaustive Concordance of the Bible» og «The Brown-Driver-Briggs Hebrew and English Lexicon». Opprinnelsen til substantivet «musar» er verbet «yasar». «Yasar» defineres ved hjelp av tre engelske ord: 1. «discipline», som brukes om oppdragelse (av barn) og lydighet (jf. «tukt»). 2. «chastening», som (ifølge Webster’s Encyclopedic Uanbridged Dictionary of the English Language) betyr å «påføre noen lidelse» for å oppnå en forbedring, og som har «punish» («straffe») som synonym. 3. «correction», som betyr å korrigere noen for å ha gjort en feil.

Vi ser altså her noen nyanser i forståelsen av «musar»/«yasar». Når Brown-Driver-Briggs analyserer bruken av ordet i Bibelen, konkluderer leksikonet med at det er den mer alvorlige forståelsen («chastening», «chastisement») som brukes i Jes 53,5, og at det handler om noe som kommer fra Gud. Gud påfører altså Jesus lidelse for å oppnå noe, og dette «noe» er at vi skal få fred, nettopp fordi Jesus tok vår straff.

Valget mellom Sætres forståelse av «musar»/«yasar» og det som framgår av 24 engelske oversettelser og de oppslagsverkene jeg har vist til, er etter mitt syn enkelt. Og valget forenkles ytterligere av at Sætre (i Dagen 10. januar), slik jeg forstår det, forklarer Jesu lidelser med en fars oppdragende tukt av en sønn (Ordsp 13,24 og 23,13). Kriteriet for tukten var da ikke synd, skriver Sætre, men ung alder.

Slik jeg forstår Sætre, dør altså Jesus på korset – ikke for våre synder og for å ta vår straff – men som utslag av Guds oppdragelse av en 33 år gammel sønn. Riktignok leser vi om at Jesus – av seg selv – var lydig, men at det utelukkende skulle være Guds motiv og nødvendighet med korsdøden å påtvinge Jesus – og dermed seg selv som treenig Gud – lydighet, har etter mitt syn ingen støtte i Bibelens helhetlige budskap.

I innlegget 12. februar hevder Sætre også at Harald Giesebrecht – i dennes innlegg i Dagen 30. november i fjor – «avslørte fleire misbruk av GT-tekstar» når det gjelder den objektive forsoningslæren (Jesu stedfortredende strafflidelse». Igjen er jeg uenig med både Sætre og Giesebrecht. I Sambåndet i februar tar jeg blant annet opp Giesebrechts innlegg i Dagen. Adventistpastoren hopper bukk (!) over forbindelsen i Bibelen mellom Jesus som «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29), påskelammet i 2. Mos 12 som led en stedfortredende død (begge geitebukkene i 3. Mos 16 var «til syndoffer», v. 5), Pauli forklaring i 1. Kor 5,7 om at «vårt påskelam er slaktet, Kristus» og Hebreerbrevets utlegning av Jesus som «ofret seg selv» (7,27) og som vår ypperste­prest.

«Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet», spør Jesus retorisk i Luk 24,26. Jo, han måtte.