BISKOPER: Om det er grunn til å beskylde biskopene for unnfallenhet, får andre vurdere. Det jeg kan si, er at situasjonen for kristne i Midtøsten er meget alvorlig. Den kristne kirke er utrydningstruet, skriver Hans Aage Gravaas. På bildet ser vi biskopene (fra høyre) Sommerfeldt, Byfuglien og Nordhaug.  Foto: Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

Unnfalne biskoper?

fredag 4. november 2016

Dette innlegget er en respons på "De tause biskopene"

Synspunkt

Jeg snakket med en kirkeleder i Midtøsten for noen dager siden. Jeg spør: «Er det slik at vi stigmatiserer dere og gjør deres situasjon verre ved å omtale dere som forfulgte?» Han svarer: «Hvorfor skulle du gjøre noe annet enn å si sannheten? Vi blir forfulgt!»

Forfatter og journalist Lars Akerhaug kritiserer norske biskoper. I en artikkel i VG (22/10) anklager han dem og flere andre for å stort sett være tause mens Midtøstens kristne slaktes ned. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk støtter kritikken (lederartikkel 25/10) og spør:

«Når så vi sist våre biskoper i de store mediene med et solidaritetsutspill overfor våre brødre og søstre som lider i den muslimske verden? Det kan vi faktisk ikke huske.»

Biskop Atle Sommerfeldt tar til motmæle mot kritikken i en artikkel i Dagen (1/11). Jeg skal la herrene Akerhaug, Selbekk og Sommerfeldt få debattere i fred, men er blitt utfordret på å kommentere følgende i Sommerfeldts innlegg:

«Den norske kirke arbeider også i denne saken gjennom organisasjoner med spesialiserte mandater. Den norske kirkes biskoper sitter med i styringsorganene til de viktigste operative organisasjonene som er Kirkens Nødhjelp, Det norske Bibelselskap, Stefanusalliansen».

Noen observante lesere spør meg om det virkelig er slik at biskopene har sete i Stefanusalliansens styringsorganer. Jeg forstår at Sommerfeldts kommentar krever presisering. Sannheten er at verken Bispemøtet eller biskoper i Den norske kirke har vedtektsfestet sete i vårt styre. Det har heller ikke ledere for andre kirkesamfunn eller kristne organisasjoner.

Stefanusalliansen er en selvstendig økumenisk organisasjon som henter støtte fra ulike enkeltpersoner og grupper i kirkelandsskapet, som ønsker å engasjere seg for de forfulgtes sak; med basis i Bibelen, de oldkirkelige symboler og den evangelikale Lausannepakten. Om det ikke er noen direkte link til norske biskoper, slik som Sommerfeldts innlegg kan jeg inntrykk av, har det riktig nok i vårt snart femtiårige historie vært flere biskoper som har vært valgt inn i vårt styre eller representantskap. I de enkelte tilfelle er de blitt valgt som enkeltpersoner og ikke med mandat fra Den Norske kirke som sådan eller som biskoper fra sitt bispedømme.

Avslutningsvis vil jeg si at Lars Akerhaugs artikler og bøker om kristne i Midtøsten er verdt et studium. Om det er grunn til å beskylde biskopene for unnfallenhet, får andre vurdere. Det jeg kan si, er at situasjonen for kristne i Midtøsten er meget alvorlig. Den kristne kirke er utrydningstruet. Dens eksistens står på spill. Det handler om å overleve. Mange steder trues retten til å være en kristen minoritet. Den muslimske majoritetsbefolkningen mener at minoriteten burde tenke, handle og tro annerledes. De diskriminerer! Kristne trakasseres og forfølges! Dette faktum kan ingen av oss snakke oss vekk fra, selv om en rekke faktorer bidrar til å gjøre helhetsbildet vanskelig. Så det er all grunn til å engasjere seg, enten vi er biskoper, pinsepastorer, organisasjonsledere, emissærer, politikere, lek eller lærd.

Jeg snakket med en kirkeleder i Midtøsten for noen dager siden. Jeg spør: «Er det slik at vi stigmatiserer dere og gjør deres situasjon verre ved å omtale dere som forfulgte?» Han svarer: «Hvorfor skulle du gjøre noe annet enn å si sannheten? Vi blir forfulgt!»