OMVENDELSE: Jesus og apostlene lærte samtidig helt entydig, i mange flere enkelttekster i de samme skriftene, at omvendelse og tro er forutsetning for å bli frelst, skriver Egil Sjaastad.  Foto: Johannes Lavik

Troskap mot frelsesbudskapet

mandag 10. oktober 2016

Dette innlegget er en respons på "Om å forkynne gledesbudskapet"

Synspunkt

Tor B. Jørgensen innrømmer åpent at han som biskop har fortiet denne siden ved budskapet. Men nå våger han også direkte fornektelse.

* DagensDebatt.no: Her kan du følge - og gjerne delta i - debatten om frelse / fortapelse

-----

I 1953-1954 sto det strid om biskop Schjelderup. Han fornektet læren om en evig fortapelse. Et av aktstykkene i denne striden var en erklæring som ble offentliggjort den 18. september 1954. Den var ført i pennen av tre sentrale MF-lærere. Lederne for misjonsorganisasjonene (OF-organisasjonene og NLM) hadde sluttet seg til den. Et avsnitt i erklæringen omtalte læren om fortapelsen på denne måten:

«Den hører hjemme i Skriften og bekjennelsen, og henger nøye sammen med Det nye testamentes frelsesbudskap i det hele. Evangeliet om Guds store gjerning til vår frelse ved Jesus Kristus taler ikke bare om hva han vil frelse oss til, men også om det han vil frelse oss fra. … Ikke bare direkte fornektelse og fortielse av Jesu hårde tale er utroskap mot budskapet, men også omtolkning av den.» (Se boken «Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor», Tapir forlag, s. 167.)

Tor B. Jørgensen innrømmer åpent at han som biskop har fortiet denne siden ved budskapet. Men nå våger han også direkte fornektelse. Og de som skrev erklæringen, ville alle ha sagt: Jørgensen baserer fornektelsen på en omtolkning. Den er «utroskap mot budskapet».

Jørgensen hevder han forkynner gledesbudskapet. Og alle bibeltekstene han siterer, har apostolisk autoritet. Men Jesus og apostlene lærte samtidig helt entydig, i mange flere enkelttekster i de samme skriftene, at omvendelse og tro er forutsetning for å bli frelst. Jesu forsoningsverk er universelt, han døde for alle. Men vi, fortapte syndere, får del i dette når budskapet ved å høre, ta imot det i tro og følge Jesus.

Jeg har også kjent anfektelsen ved Jesu ord om dommen, for eksempel i Matt 25. Jeg kastes inn under en skarp lyskaster. Men løsningen på denne anfektelsen må ikke være omtolkning, verken av denne teksten eller de andre tekstene som direkte eller indirekte forutsetter fortapelsen. En tolkning som kommer i direkte konflikt med Jesus og apostlene, kan aldri være holdbar tekstutleggelse. Den kan derfor heller ikke gi virkelig trøst til dem som faktisk leser at Jesus og apostlene talte alvorlig om muligheten for å gå fortapt. Verken biskoper eller andre kirkeledere kan roe hjertene ved omtolkninger. De har heller ingen myndighet til det.

Jørgensen refererer til mørke/lys-tekster i Johannesevangeliet. Den første teksten om dette tema avslutter slik: «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1:12). Her hører vi den samme trøsten som fangevokteren i Filippi møtte (Apg 16:30-32). Og den er holdbar. Fangevokteren ble «født av Gud» (Joh 1:13). «Den lille bibel» (Joh 3:16) står i forlengelsen av en samtale der Jesus sier rett ut: «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny.»

Lesere som spør etter Jesu og apostlenes lære, kommer ikke utenom: Bibelen forutsetter to utganger av livet. Som erklæringen av 1954 uttrykte det: Denne læren «henger nøye sammen med Det nye testamentes frelsesbudskap».

Les også Dagens lederartikkel: