Tiggeforbud og hjelp til fattige
Det er mye som tyder på at vi ved å gi til dem som kommer inn fra andre land for å tigge, ikke hjelper dem som trenger det mest.
Vi lever i en verden med mye urettferdighet, fattigdom og nød. Som innbyggere i et land hvor de aller fleste kan kalles rike når vi sammenligner med verdens nød, skulle det bare mangle om vi ikke vil hjelpe og gi. Det er vi alle enige om uansett politisk parti eller livssyn. Å betvile hverandres hjertelag eller motiver blir helt feil. Så er spørsmålet hvordan vi hjelper best.
Sola kommune vedtok 15. juni med knapt flertall å forby tigging «på offentlig sted og fra hus til hus». Dermed er Sola en av noen få kommuner som har forbud mot tigging. Vi hører at flere kommuner vurderer det samme. Jeg har forståelse for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som ble vedtatt med deres stemmer i kommunestyret i Sola. Å forby tigging på offentlig sted, og ikke minst fra hus til hus, kan være en løsning på de utfordringer og slagsider som tigging gir lokalsamfunnet. Likevel tviler jeg på at dette er veien å gå. Et forbud kan gi et uheldig signal om vår holdning til nødlidende, og spørsmålet er hvordan et slikt forbud kan håndheves i praksis. Hvordan skal vi tolke «offentlig sted», vil tiggerne finne andre plasser og nye metoder, og har politiet kapasitet til å følge dette opp?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det meldes om tiggere som har en truende og forstyrrende oppførsel, og da er det selvsagt viktig at vi melder fra til politiet. Samtidig mener jeg at det beste ville være å ha noen nasjonale retningslinjer for dette, slik at ikke praksis er forskjellig fra kommune til kommune.
La det være sagt med en gang. Vi har selvsagt ikke vondt av å bli berørt i vår samvittighet ved å se fattige mennesker eller tiggere. Det er tvert om bra at vår sosiale samvittighet vekkes. Det er heller slik at vi er så vant med å se nød, ikke minst via tv og nett, at vi sikkert reagerer alt for lite. Likevel skal ikke motivasjonen til å gi være å lette vår egen samvittighet. Det blir også en slags egoisme. Hensikten med å gi må være vårt ønske om å hjelpe mennesker mest mulig og på best mulig måte. Det handler heller ikke om å kvitte oss med «brysomme» personer i nærmiljøet. Vi må se nøden og hjelpe både i nærmiljøet og i fattige land.
Det er mye som tyder på at vi ved å gi til dem som kommer inn fra andre land for å tigge, ikke hjelper dem som trenger det mest. Flere organisasjoner som hjelper for eksempel sigøynere i Romania, kan fortelle at det ikke er de fattigste som kommer til Norge, og sannsynligvis går lite av det vi gir til dem som trenger det mest. Mange av dem som kommer seg hit fra Syd-Europa er del av et nettverk hvor sannsynligvis noen tjener mye mer penger på dem enn de selv får til seg og sine familier. Det berører våre hjerter å se mennesker sitte og tigge, men likevel bør vi tenke oss om før vi gir. Vi vet ikke alltid hva eller hvem vi gir til og det kan finnes andre veier å hjelpe.
KrF kom med et tilleggsforslag til saken om tiggeforbud i Sola kommune, «Sola kommune anbefaler å gi via organisasjoner som hjelper nødlidende både her i landet og i nærområdene».
Dette var et forslag som alle kunne stemme for, enten man sa ja eller nei til tiggeforbud. Uansett forbud eller ikke er det alltid relevant å tenke igjennom hvordan man best kan gi. På den annen side, et forbud mot tigging er heller ikke en anbefaling om å slutte å gi til mennesker i nød. KrFs forslag fikk godt flertall, og stemmer fra både de som var for og imot tiggeforbud.
I tillegg til vårt offentlige sikkerhetsnett finnes det mange organisasjoner som hjelper fattige og nødlidende både her i landet og ikke minst der de kommer fra. Det er frivillige organisasjoner og ikke minst misjonsorganisasjoner. Hvis folk ga mer gjennom slike kanaler vil nettverk av tiggere som kommer til landet avta, og flere av de aller fattigste både i vårt samfunn og i nærområdene ville få hjelp. Uansett må vi aldri bli et «kaldt samfunn» hvor land eller befolkning glemmer de fattige og nødlidende.
