Sladder og søppeljournalistikk

Jeg er en kristen journalist. Selv om min jobb ikke er å drive kristen journalistikk, utgjør min tro en viktig del av verdisynet som ligger i bunn for alt mitt virke.

«Hva er kristen journalistikk,» erTrine Overå Hansens overskrift ien kommentar i avisen Norge Idag, 21. november. Deretter gir hun svaret på spørsmålet hun selv stiller. Konklusjonen hennes er så selvfølgelig som den kan bli, når hun skriver: «sladder og ryktebasert journalistikk er i bunn og grunn søppeljournalistikk.» Åpenbart.

Så kommer hun med et eksempel på et oppslag her i Dagen som handlet om min siste bok «Dømt til døden i Kongo». Dagen-reportasjen Hansen sikter til omtaler hun som: «oppslaget da TV 2-journalistFredrik Græsvik svertetRune Edvardsen i sin nye bok for hans involvering iJoshua French-saken.» Det er dette hun mener er journalistikk basert på rykter og sladder.

Trine Overå Hansen. Jeg har fulgt ”Kongo-saken” tett i åtte år, har laget to dokumentarfilmer og noen hundre reportasjer om saken. Jeg har reist til Kongo en rekke ganger, og har gravd i arkiver både der og hjemme i Norge. I boka, som gir en oppsummering av kjente og til nå ukjente sider rundt Moland og French sitt tragiske ”Afrika-eventyr” tar jeg også for meg Rune Edvardsens håpløse ”innsats.”

Jeg har i utgangspunktet ikke noe behov for å sverte Rune Edvardsen, men det jeg skriver om ham er godt dokumentert. Leser du boka (noe jeg forstår at du ikke har gjort), vil du se av fotnotene at dette ikke er basert på «rykter og sladder».

Rune Edvardsen løy en rekke ganger til flere involverte i saken. Ikke minst til de to fangene, som til slutt ga Utenriksdepartementet (UD) beskjed om å be Edvardsen holde seg unna saken.

Edvardsen hevdet feilaktig at han hadde kontakter som stod i tett dialog med Kongos president Joseph Kabila. Han løy også om at en løslatelse var nært forestående mens Tjostolv Moland fortsatt var i live, og han påstod like virkelighetsfjernt at UD hadde gjort klart nødpass som de to skulle bruke for å komme seg fra Kongo til Norge.

Videre står det helt tydelig i ankedommen som falt mot Moland og French i desember 2009, at den norskeDina-stiftelsen (som Rune Edvardsen leder) sine månedlige pengebidrag til den drepte sjåførens enke, var et bevis på at Moland og French var skyldige i drapet på Abedi Kasongo. Alt dette er dokumentert ved bruk av vanlige journalistiske metoder, som intervjuer med alle involverte og gjennomgang av dommer og regnskapsdokumenter.

Rune Edvardsen har selv, overfor meg, innrømmet flere av de faktiske forholdene jeg beskylder ham for, og når Dagen og andre gir ham tilbud om å komme de dokumenterte påstandene i møte,svarer han at de er falske og at han kommer til å gi nærmere forklaring på et senere tidspunkt. Akkurat slik han svarte da jeg høsten 2010 konfronterte ham med flere av de samme punktene i en rekke reportasjer på TV 2.

Når du i samme sleng som du beskylder meg for å drive med søppeljournalistikk henviser til at jeg har vært svært kritisk overfor Israel i mine reportasjer, blir jeg usikker på ditt motiv for å sverte mitt arbeide.

Jeg, Trine Overå Hansen, er en kristen journalist. Selv om min jobb ikke er å drive kristen journalistikk, utgjør min tro en viktig del av verdisynet som ligger i bunn for alt mitt virke.

«Dersom det ikke kan føre noe godt med seg at man skriver om det, ja så bør man la være,» skriver du. Med den ene setningen viser du at du ikke forstår hva journalistikk dreier seg om. La gå at nyhetsmediene av og til kunne fokusert mer på positive nyheter, men vår viktigste oppgave er å påpeke når alvorlige feil blir gjort.

I ”Kongo-saken” førte den mektige predikanten Rune Edvardsens innblanding til at forholdene ble vanskeligere for de to fangene. Det bør han stilles til ansvar for.

SVAR: I dette innlegget svarer Trine Overå Hansen på Fredrik Græsviks innlegg du nå har lest:Kristen journalistikk eller djevelens advokat?

LES OGSÅ Vebjørn Selbekks lederartikkel:Dagen driver nyhetsjournalistikk også på Kristen-Norge - så får andre tegne glansbilder

 

-----