TOLKNING: Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder. Fokuset ligger utelukkende på hva Skriften sier. Her er det ikke rom for tolkning, skriver Gunhild Maria Hugdal.  Foto: Johannes Lavik

Sjaastads trøst

tirsdag 11. oktober 2016

Dette innlegget er en respons på "Troskap mot frelsesbudskapet"

Synspunkt

Sjaastads forsvar for fortapelsen viser et trossystem 
– inkludert en kristen etikk – som har sikret seg 
immunitet mot menneskelig erfaring og mot 
menneskets stemme.

* DagensDebatt.no: Her kan du følge - og gjerne delta i - debatten om frelse / fortapelse

-----

Når jeg leser om Egil Sjaastads «trøst», blir jeg minnet om mitt barndoms blikk på verden.

Det var et blikk som delte menneskene inn i to grupper – vi frelste og de fortapte. Vi kristne, og de andre. Jeg som ville komme til himmelen, og de andre i klassen. Vi som hadde skjønt det som var viktig å forstå, og de som ikke hadde skjønt det. Vi som visste vårt eget (og andres) beste, og de som ikke visste det – eller som alternativt handlet og levde mot bedre vitende. Vi som levde i lyset og forvaltet Sannheten, og de som levde i mørket.

Dette blikket på verden var forankret i det trossystem som Egil Sjaastad og hans meningsfeller forfekter og forsvarer. Det var et trossystem som hadde lite rom for skapelsesteologiske perspektiver, og som med sitt skriftsyn var uforenlig med åpenhet mot verden.

I min barndom lærte jeg at trøsten er ekskluderende, og at dette er noe man kan leve med. Trøsten og det gode var forbeholdt de få; de som tror som oss, lever som oss, og tenker som oss. Dette blikket er selvsagt i visse kristne miljøer. Jeg ønsker å problematisere det og dets opphav, læren om livets to utganger.

Hysj, hysj om to utgangar av livet

Avlyser livets to utganger  

Heller enn å diskutere skriftsteder med Sjaastad, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser hans syn har.

I den forbindelse vil jeg også spørre: Er Skriften den eneste kilde til menneskelig erkjennelse som er relevant i denne sammenheng (og i alle andre sammenhenger og spørsmål)?

Sjaastads forsvar for fortapelsen framstår som en ren oppramsing av skriftsteder. Fokuset ligger utelukkende på hva Skriften sier. Her er det ikke rom for tolkning. I sin oppramsing viser Sjaastad tydelig svakheten ved den tradisjon han står i og det skriftsyn han representerer: Han demonstrerer et trossystem hvor den skrevne bokstav dominerer i alle spørsmål og kan trumfe alt.

Dette er et trossystem som ikke har plass til mennesket, og hvor også menneskelige hensyn nådeløst kan trumfes av bokstaven. En slik tilnærming evner dypest sett heller ikke å ta Skriften på alvor – som en tekst skrevet av mennesker, og som en kilde til erkjennelse som er formet av nettopp menneskelig erfaring.

Sjaastads forsvar for fortapelsen viser et trossystem – inkludert en kristen etikk – som har sikret seg immunitet mot menneskelig erfaring og mot menneskets stemme. Dette er et trossystem som totalt mangler den nødvendige fleksibilitet til å kunne ta innover seg erfaringsbaserte innvendinger mot tro, lære og etikk. Hva Skriftens bokstav påfører av menneskelig lidelse, eller hva en bokstavtro bibeltolkning fører med seg av menneskelige omkostninger, er (i beste fall) sekundært.

At mennesker på dødsleiet klamrer seg til livet i frykt for fortapelsen, kan forbli irrelevant. Det samme gjelder menneskelige omkostninger på alle andre livsområder der menneskelig erfaring ikke stemmer overens med Skriften. I bibeltroskapens navn lar det seg enkelt forsvare at man ikke helbreder på sabbaten.

«Hvem er så min neste?» spurte den lovkyndige som ville sette Jesus på prøve. I vår søken etter absolutte sannheter og sikre svar faller vi ofte for fristelsen til å konstruere Den Andre. Den Andre og De Andre som vi ikke trenger å identifisere oss med, de vi kan gå forbi med god samvittighet. Skillet mellom vantro og troende bidrar sterkt til en slik konstruksjon av Den Andre. Jeg vil påstå at denne konstruksjonen, opprettholdt og næret av læren om fortapelsen, ikke kan leve side om side med den radikale nestekjærligheten. I stedet fører den til en forvitring av vår empati – siden empati og nestekjærlighet forutsetter nettopp identifikasjon. Identifikasjon er uforenlig med å fordømme og kategorisere som «frafallen», «fortapt» eller «vantro». Slike kategoriseringer gir oss tvert imot tillatelse til å gi etter for fristelsen til å lukke øyne, ører og hjerte.

Den tro som baserer seg på Skriftens ufeilbarlighet, er en sårbar, lukket og skjør tro. Jeg husker da mitt barndoms blikk på verden begynte å slå sprekker. Der ute i Guds verden, måtte jeg innse min blindhet: Jeg hadde tatt for gitt at Den Andre eksisterte, og at vi var grunnleggende forskjellige. Jeg hadde blitt forhindret i å se henne tydelig, i å høre hva hun sa. Mitt splittede blikk hadde stengt for min evne og vilje til å forstå – hadde forhindret meg i å ta de nødvendige ekstra rundene for å forsøke å forstå.

Den kristne konstruksjonen av Den Andre – som den fortapte og vantro – forhindrer oss i å leve ut Jesu radikale medmenneskelighet. Den umuliggjør at vi som kristne kan virkeliggjøre nestekjærlighetsbudet – selve grunn-normen i det bibelske etiske materialet. «Holdbar trøst» må gjelde alle – også alle dem som ikke passer inn i Sjaastads skrift-ligning.

Les også:

Troskap mot frelsesbudskapet

Hysj, hysj om to utgangar av livet

Om å forkynne gledesbudskapet

Gi meg et fast punkt

En farlig fornektelse  

Kjære prester