Kleppas etterlysning

Alt for mange kristne i Norge er reaktive og frustrerte når flertallet turer fram uten hensyn til oss. Det er forståelig, men ikke mindre uheldig. Jesus lærte opp sine disipler til å være på offensiven uten å ha makta, lovverket, kulturen og folkeflertallet på sin side.

Johannes Kleppa etterlyserde frikirkelige i kampen omekteskapet.

Det er lett å forstå, samtidig som det er mye ambivalens blant oss frikirkelige i møte med denne striden fordiDen norske kirke representerer en struktur og makt som er problematisk.

Min bakgrunn (hybrid av luthersk bedehusbakgrunn og Den norske kirke) blandet med at jeg har blitt middelaldrende (56 år) utenfor Den norske kirke (Kristent Fellesskap), har lært meg en ting om norsk kristenliv de siste 30 år:

Evnen og viljen til tilpasning og kompromisser er stor, ja oftest større enn evnen til prinsipiell og langsiktig tenkning i mange saker som Bibelen er tydelig på.

En tilpasningskultur fører til holdningsendring. Frukten av dette er det vi høster i Norge i dag. Rettigheter er viktigere enn det å være en tjener og å gi. Komfort og trivsel er viktigere enn forsaking og offer. Hva Gud vil, er ikke så viktig som hva jeg vil. Dermed er selvkontroll noe negativt, og lyster blir kalt behov, og må ikke undertrykkes. Og det individuelle har større rom enn fellesskapet – Gudsfolket.

De helliges samfunn er ofte ikke er et møte mellom himmel og jord der Gud taler og bygger oss opp i troen på Ham, men et møte mellom mennesker der vi deler våre meninger med hverandre. Det store spørsmålet om hva Jesus sier og hva Bibelen formidler kommer i bakgrunnen for våre ønsker om samhold og relevans.

Derfor er det mye frykt og usikkerhet når tema som omvendelse, kristen seksualmoral, forholdet til materialisme kommer på dagsorden (hvis det i det hele tatt blir tatt opp). Det enkleste er å ikke forkynne om det. Og på den måten får ikke folket en felles forankring og referanse i Guds ord. Derfor er vegen til aksept for dagens ekteskapslov kort også i mange frikirker og bedehus.

Strukturen til Den norske kirke gjør at makta ligger hos de som følger den sekulære strømmen.

Motkulturen representerer liv og kraft, men skaper ikke varig forandring. Men de sterke liberale kreftene i kirken vet at lojaliteten fra de aktive troende (historisk og i dag) og tilpasningsevnen (å koke en frosk osv) blandet med økonomisk avhengighet gir dem det spillerommet de trenger.

Og for alle som forstår litt av den liberale teologien innebærer, vet at spørsmålet og ekteskap mellom likekjønnede bare er å pirke i overflaten. En trenger ikke være profet for å forstå at i neste omgang kommer spørsmålet om polyamorøse forhold, livets to utganger, omvendelsens plass og Jesu legemlige oppstandelse på dagsorden. Det er der allerede.

Men denne situasjonen er ikke håpløs. Vi er tilbake til den situasjonen som de første kristne opplevde. De var en minoritet, men hadde tro på oppdraget fra en stor Gud. Mye av NT handler om hvordan leve som Jesu etterfølger i en kultur som er fremmed og noen gangerfiendtlig til evangeliet.

Vi må igjen lære det å være minoritet. Det er en smertefull, men nødvendig prosess for å slippe taket på tilpasning, bevaring og tapsopplevelser. Alt for mange kristne i Norge er reaktive og frustrerte når flertallet turer fram uten hensyn til oss. Det er forståelig, men ikke mindre uheldig. Jesus lærte opp sine disipler til å være på offensiven uten å ha makta, lovverket, kulturen og folkeflertallet på sin side.

Vi må igjen ta disippeloppdraget på alvor. Ikke bare samle barn og unge der vi bygger gode og trygge miljø, og overlate trening, verdiformidling og opplæringen til skole og media.

Kampen vinnes ved disippelgjøring i hjem og menighet. Da vil hungeren etter å bli mer kjent med Jesus vokse og motivere dem for å ta modige og langsiktige valg i en sekulær kultur.

Jeg møter mange motiverte disipler av Jesus i dag, men de er underledet. De trenger ledere, åndelige mødre og fedre, som involverer seg og går sammen med dem i gode og onde dager.

De trenger å bli trent til å møte et sekulært samfunn som etterfølger av Jesus. Det fungerer i Kina, Brasil og Indonesia, og det fungerer i Norge. Alle som ser hva som rører seg i ulike kristne ungdomsmiljøer ser at her ligger muligheten til forandring i Norge. Men da må vi som ledere utruste, utfordre, trene, gi ansvar og være rause.

Jeg heier på alle som engasjerer seg i kampen for det klassiske synet på ekteskapet som Bibelen formidler. Vi trenger allianser mellom dem som står på Lausannepakten, lutheranere og andre, som finner hverandre for å styrke Guds folk i Norge.

Utfordringene er overveldende, men ikke håpløse. Jesu oppdrag om å gjøre disipler i Den hellige ånds kraft gjelder fortsatt og fungerer.